HISTORIE Den 7. april 1933 ble det i det nasjonalsosialistiske Tyskland vedtatt en lov som innebar at ikke-ariske eller tyskfiendtlige individer ikke lenger fikk inneha høye statlige embeter. Denne loven var den første pro-tyske loven på lang tid.
Retten til å bestemme over statens styrelse og lover tilkommer kun statsborgeren. Derfor krever vi at ethvert offisielt embete, uansett karakter, hvor det er i riket, i landsdel eller i kommune, skal forbeholdes statsborgere. Vi bekjemper det korrumperte parlamentariske system som bare besetter stillinger utfra partitilhørighet, uten hensyn til karakter eller kvalifikasjoner.
Hentet fra punkt 6 i NSDAPs partiprogram fra 1920, fritt oversatt av Frihetskamp.
Allerede i 1920 hadde Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) i sitt 25-punkts partiprogram altså klargjort at under et nasjonalsosialistisk styre skulle ikke hvem som helst få bestemme over tyske lover eller lede myndigheter. Med «statsborgere» mente man den som er «en del av folket», hvilket var det samme som å være «av tysk blod» (punkt 4 i NSDAPs partiprogram).
Da nasjonalsosialistene på parlamentarisk vis tok makten i 1933 begynte de å innfri sine løfter ved å rense statlige embeter og myndigheter fra elementer som ble ansett upålitelige når det kom til å ubetinget tjene det tyske folket.
Den 7. april, to måneder etter maktovertagelsen, ble «Loven om gjenopprettelse av profesjonell statsforvaltning» (Gesetz zur Wiederherstellung des Berufsbeamtentums) vedtatt med hensikt å gjenopprette en nasjonal statsforvaltning. Loven hadde blitt utformet av innenriksministeren Wilhelm Frick sammen med finansministeren Lutz Schwerin von Krosigk og rikskansleren Adolf Hitler selv. Loven ble godkjent av rikspresidenten Paul von Hindenburg.
Da loven først ble formulert av Frick innebar den at alle av ikke-arisk herkomst skulle kunne bli avskjediget fra ledende posisjoner i staten, delstatene og kommunene. Hindenburg innvendte mot deler av lovforslaget og ville beskytte tre personkategorier fra dette forbudet:
- Veteraner fra første verdenskrig som kjempet på fronten.
- De som hadde vært i offentlig tjeneste siden 1. august 1914 (altså da første verdenskrig startet).
- De som hadde mistet en far eller sønn i kamp under første verdenskrig.
Hitler godtok dette, da slike som hadde kjempet for Tyskland under krigen, selv de av ikke-arisk herkomst, hadde vist lojalitet mot Tyskland. Da loven ble vedtatt så dens tredje paragraf slik ut:
§ 3
1. Tjenestemenn av ikke-arisk herkomst vil sies opp; ærestjenestemenn skal fjernes fra sine offisielle posisjoner.
2. Avsnitt 1 gjelder ikke for tjenestemenn som allerede var ansatt den 1. august 1914 eller som kjempet for det Tyske riket, eller dets allierte, ved fronten under verdenskrigen eller de hvis fedre eller sønner falt under verdenskrigen.
Gjennom lovens andre paragraf ville man få bukt med det som i partiprogrammet beskrives som «det korrumperte parlamentariske system som bare besetter stillinger utfra partitilhørighet, uten hensyn til karakter eller kvalifikasjoner»:
§ 2
1. Embedsmenn som mottok sin posisjon etter 9. november 1918, uten å ha besittet den nødvendige eller vanlige utdannelsen eller andre kvalifikasjoner skal avskjediges fra sin tjeneste. Deres tidligere lønner vil gis dem i en periode av tre måneder etter oppsigelsen.
Novemberrevolusjonen av 9. november 1918 var en sosialdemokratisk-kommunistisk revolusjon, hovedsakelig ledet av jøder, som lå i direkte konflikt med Tysklands interesser. Dermed ble en stor del av landets tyskfiendtlige luket ut fra statlige posisjoner.
Ytterligere tiltak for å forhindre tyskfiendtlige fra å klamre seg fast til høye statlige posisjoner ble iverksatt gjennom lovens fjerde paragraf:
§ 4
Tjenestemenn hvis tidligere politiske virksomhet ikke gir noen garanti for at de vil agere til fordel for den nasjonale statens interesser, alltid og uten reservasjon, kan sies opp fra sin tjeneste. Deres tidligere lønner vil gis dem i en periode av tre måneder etter oppsigelsen.
I praksis innebar denne nye loven at de som ikke tjente den tyske statens interesser kunne avskjediges fra høye posisjoner blant myndigheter og regjering samt at de ikke lengre kunne være dommere, professorer eller lærere i den tyske staten. Ettersom loven innebar at jøder mistet mye av sin innflytelse i det tyske samfunnet kalles den av enkelte for «den første antijødiske loven». Andre har beskrevet den som den første pro-tyske loven på lang tid.
Anbefalt lesing: Law for the Restoration of the Professional Civil Service
