Hjem Artikler Kommentar «Veras reise» av Folke Schimanski – tilsvar på artikkel

«Veras reise» av Folke Schimanski – tilsvar på artikkel

KOMMENTAR Motstandsbevegelsens æresmedlem Vera Oredsson kommenterer og svarer på Dagens Nyheters propagandaartikkel og Folke Schimanskis hets.

Vera og Folke.
Foto: Privat / Nordfront.

En meningsløs tittel, tenker man kanskje, da det er mange med navnet Vera som reiser. Forfatteren er min bror, et forsøk på et psykologisk angrep på min person. Min person er slett ikke bemerkelsesverdig hvis man har den sunne holdningen at man skal holde sitt svorne løfte. Men som du kan forestille deg, har demokratiet ingen forståelse for noen moralsk patos. Der ville selvfølgelig et svik mot en nasjonalsosialistisk ideologi bli sett på som en meritt. Nå er jeg ikke en løftebryter og merkelig nok på grunn av det, et beryktet monster. Kan du tro det? De av oss som har gjennomskuet deres aversjon mot patriotisme, rase, nasjonal stolthet og moral, er selvfølgelig klar over denne destruktive indoktrineringen mot vårt folk.

Angrepene er mange, og de på min person er stort sett uinteressante. Jeg beklager at jeg i min bok «Da flaggstengene blomstret» ikke forklarte min fars oppførsel ytterligere. I løpet av 1930-tallet var det ganske vanlig for foreldre å slå barna sine, det kunne være enkle manerer, dumhet og til og med dårlige skolekarakterer. Konsekvensen av det siste var å hate skolen for meg. Evnetester ble ignorert av foreldre der deres egen holdning ble pålagt. Men da jeg kom litt på vei, husker jeg hvordan min far lærte meg navnene og lydene av fuglene i Berlins parker, navnene på trærne ved utseendet på bladene under våre lange søndagsturer.

Foto: Privat / Nordfront.

Jeg husker også med sorg hvordan min far etter bombingen gikk sammen med meg opp på de høye takene for å forhindre traumer. Vi så brannene først, men med kikkerten skiftet interessen til planeter og stjerner. Jeg ville møte virkeligheten rundt oss. Det var også noen farlige øyeblikk da søkelysene reflekterte på himmelen for å lete etter fiendtlige rekognoseringsfly. Det ga meg mot i stedet for angsten som fantes i luftvernkjelleren. Det ble også gjennomført skyteøvelser med pistoler og mindre rifler – ikke i Hitlerjugend. Jeg ble lært opp til å møte krigen, ikke å gjemme meg fra den. En veldig sjelsstyrkende handling som jeg nå kan anbefale til foreldre i disse tider når vår regjering gjennomdriver sin farlige NATO-politikk.

Når det gjelder kludring på jødiske dører med kritt i en alder av seks år, måtte jeg slutte å gjøre det ganske snart etter min mors ørefik. En middelaldrende jøde jaget meg, men kom seg ikke raskt nok inn i leiligheten vår – moren min åpnet døren og hindret prylen fra henne med ordene: «En jøde straffer ikke datteren min, det gjør jeg selv!» «BANG»

Foto: Privat / Nordfront.

Når det gjelder våre foreldre, ville jeg ha ønsket meg en mer talentfull tysk husmor i stedet for en selvmedlidende svenske med kunstneriske evner som elsket å brodere og veve (en av hennes kreasjoner kan skimtes bak min bestemor på et bilde) og en far med forståelse for mine evner i stedet for å prøve å pakke inn matematikk. Tatt i betraktning omstendighetene til mange andre, er jeg kanskje utakknemlig, det var ingen konemishandling, alkohol eller annen antisosial oppførsel i vår familie.

Jeg likte å skrive og elsket musikk, men fikk ikke mye utløp for det i familien min. Derfor var Hitlerjugend en kanal selv om mine atletiske prestasjoner ikke var gode nok til å avansere til noen ledende stillinger, og jeg ble til slutt, etter råd fra en SS-leder, overført til det nasjonalsosialistiske Volkswohlfart i 1944 i den brune delen, hvor raseteori og nasjonalsosialistisk ideologi var en fantastisk start for oss, men dessverre måtte avbrytes i 1945. Min sans for sosial rettferdighet passet bedre til NSV enn den raske HJ-linjen. For opplysningens skyld var det et blått NSV som ikke var så politisk orientert. Hvis den politiske NS-orienteringen ikke hadde NSV-studentenes overbevisning etter en prøvetid, måtte de bytte til den linjen …

For Folkes kone er angrepet trolig basert på mangelfull forståelse. Det faktum at jeg ikke besøkte min mor da hun var dement er nok en del av min personlige psyke – jeg vil rett og slett ikke huske henne slik. Selv i min alder skjelver jeg og vil absolutt ikke at barna mine skal oppsøke meg i en slik situasjon. Skulle jeg oppdage slike tegn i tide, er min idé å begå «frivillig død» (et tysk ord – freitot – eksisterer og beskriver når man ikke vil leve lenger på grunn av tap av livskvalitet, som er i motsetning til selbstmord og det vi kaller «selvmord» på norsk). At jeg fortsatte min politiske deltakelse til tross for min alder etter min kjære manns overgang til heltenes verden er ikke noe rart, for ifølge alle psykologer i eldreomsorgen anbefales det til alle andre i samme situasjon – så hvorfor ikke for meg? Da er Folkes utbrudd mot meg virkelig, til tross for hans intellektuelle utdannelse, veldig dumt.

Foto: Privat / Nordfront.

Adolf Hitler sa: «Jeg er veldig klar over at jeg ikke kan gjøre alle tyskere til nasjonalsosialister – men jeg vil at de skal bli bedre tyskere!» Med disse ordene ønsker jeg å bevege meg bort fra angrepene på min person og vende meg til Den nordiske motstandsbevegelsen. Jeg tror at Motstandsbevegelsen også er klar over at det ikke er mulig å gjøre alle nordiske borgere til nasjonalsosialister, men de ønsker å gjøre dem til stolte, bevisste, anstendige borgere i et nordisk rike uten raseblanding, seksualmoralsk forfall og degenererte kunsttendenser osv. Men bare et nasjonalsosialistisk program med dens innflytelse kan føre til dette. Fundamentet ble bygget i 1933, men ble utviklet og har ikke ligget «på den brune flekken» som DN hånlig uttrykker det. Å påpeke noen av våre medlemmers feilsteg for veldig lenge siden er bare gjort mot nasjonalsosialister med bebreidelser – nesten alle kjære såkalte kjendiser har samme eller mye verre fortid og de blir vanligvis rost for å ha endret sin livsstil, og det etter samme persons flere runder med tilbakefall. Men ikke blant NMRs medlemmer – det er så på sin plass å peke ut i nedsettende ordelag de få som for mange, mange år siden har lagt sine tidligere feil bak seg. En dokumentar som Motstandsbevegelsen jobber med kalles et svakhetstegn. Da må vel Socialdemokraterna henge i en tynn tråd siden vi flere ganger på TV får se gamle og nyproduserte filmer om dens fortid og kamphistorie, med innslag av historier fra eldre medlemmer. Nei, DN, den hånen er en skikkelig glipp.

Det krever enorm utholdenhet i vår kamp, der myndighetene og fagforeningene legger press. Hvis det går fremover for et nasjonalsosialistisk parti, blir nye lover anskaffet – hux flux – uten lange møter. Forbudet mot å leie lokaler var og er ett eksempel. De dummeste og mest idiotiske uttalelsene er nok at vi er så feige og leier et møtelokaler i privat navn! Ingenting hadde gjort oss lykkeligere om vi kunne leie i organisasjonens navn, men i vårt land som er fritt for ytringsfrihet, blir selv utleiere truet med straff. Nå er det slik med vår ideologi at forfølgelsen av motstanderne kan friste svakere sjeler til å hoppe av og forlate bevegelsen – men at de blir demokratiske PK-tilhengere? GLEM DET! Disse uheldige skapningene som utgir seg for å være det, blir vanligvis veldig farlige når frustrasjonen tar overhånd og media får enda en eks-nazist til å godte seg på, selv om det er mange år siden personen var medlem, gleder de seg over siklende artikler om hvordan det var å være en del av en voldelig organisasjon. Medlemmer som er en del av et fellesskap, deltar i protestaksjoner, får lov til å leie møterom for å møte likesinnede, får lov til å forbli i sine yrker, behandles som normale dissidenter, men med respekt – blir ikke voldelige. Hatet, løgnene, de evigvarende angrepene, de undertrykkende lovene om ytringsfrihet, osv. Det er grunnen til at noen nasjonalsosialister tyr til vold.

Det er det samme med Palestina og Hamas. Uten noen reaksjon fra de «humane» landene, tar Israel bit for bit av Palestinas jord gjennom hardhendte bosettingsmetoder. År etter år – ingen reaksjon. I Europa og USA lages hulkefilmer om holocaustløgnen. Protestene knebles med fengsling, eller HMF-lover i Sverige. I mellomtiden hugger disse «stakkars» etterkommerne av alle de overlevende løs på palestinsk land, og Israel ekspanderer. Hva har skjedd? En frustrert og modig kampgruppe har fått nok. I øynene til det vestlige politiske etablissementet, en terrororganisasjon som vi i stedet kaller frihetskjempere, som burde være den riktige betegnelsen. Israel utnytter europeiske land med sin nazifobi og har vunnet ufortjent sympati. Ja, vi vet at disse sympatiene er avtagende, de har avslørt seg, og vi er Hamas takknemlige for at verden vet hva nasjonalsosialismen også måtte kjempe mot. At DN da hevder at det er nazistisk løgnpropaganda at jødene hadde erklært krig mot Tyskland i 1933, til tross for store jødehat- og protestmøter rundt om i verden, er så latterlig imbesilt at jeg ikke engang vil svare på det.

Med disse linjene har jeg forsvart meg selv og Den nordiske motstandsbevegelsen mot avisenes angrep.

/ Vera Oredsson