HISTORIE Den 6. juli 1859 ble den svenske forfatteren, poeten og adelsmannen Verner von Heidenstam født. Tidlig i livet kalte han seg liberal slik som så mange andre, men omfavnet senere i livet nasjonalsosialismen og fascismen og begynte å se sammenhengen mellom den stadig mer aggressive bolsjevismen og verdensjødedommen.
Slekten von Heidenstam oppstod i Heide da kongens livlege – Verner von Heidenstams farfars far, Peter Petersen – ble opphøyet til adelen i år 1770. Verner ble født den 6. juli 1859 i Olshammar, hvor slekten hadde sin bruksgård, av foreldrene Nils Gustaf von Heidenstam og Magdalena Charlotta Rütterskjöld. Faren var ingeniør og var ansatt på Lotsverket for å konstruere fyrtårn. Moren kom fra den adelige slekten Rütterskjöld/Reuterskiöld. Om vinteren bodde familien i Stockholm, ved Humlegården. Resten av året bodde de på Olshammargården i Hammars menighet, nær Vättern. Han vokste opp med et stort bibliotek, hvor man blant annet kunne finne verk av klassiske forfattere som Xenofon, Tacitus og Plutark, men også svenske forfattere som Esias Tegnér, Johan Ludvig Runeberg og Johan Olof Wallin.
Tiden på Beskowska skolan (en tidligere svensk privatskole) begynte bra og Verner fikk gode resultater, men hans helse var noe sviktende og på den tiden hadde han noen problemer med staving, og dette rammet selvfølgelig resultatene. Dette stoppet ham imidlertid ikke fra å bli en av Sveriges fremste forfattere og poeter senere.
Da han var 17 år gammel, i september 1876, besluttet han seg for å reise sammen men sin fetter Ernst. De begav seg til Alexandria og Kairo og var borte til våren 1877, da de returnerte gjennom Hellas og Italia. Det tok ikke lang tid før den unge von Heidenstam, nå med blod på tann, ville gi seg ut i verden igjen. Som sagt så gjort, på høsten reiste han igjen, til Beirut, Jerusalem og Kairo. Det var der som han fant ut at han ville bli maler og begynte å tegne skisser og skrive vers. Maler ble han aldri, men derimot poet og forfatter. Reising, gjennom avbrudd fra hverdagen, vekket inni ham den nordiske kreativiteten. Frem til 1880 skal han ha vært på reisefot utenfor Sverige store deler av tiden, men han brevvekslet dog med sin mor, som kraftig frarådet ham mot å bli kunstner.
I 1880 giftet han seg med adelskvinnen Emilia Uggla og flyttet med henne til Roma, hvor han håpet å bli en anerkjent kunstner. Paret ble veldig populært i Romas skandinaviske kunstnerkoloni, men i juli 1881 bestemte de seg for å flytte til Paris istedet, for at Verner skulle kunne studere maling ved École des Beaux-Arts. I 1882 ble planene igjen forandret, da von Heidenstam gav opp sin drøm om å bli maler. Istedet flyttet Verner og Emilia til San Remo i nordvestre Italia, nær den franske grensen, for å skrive poesi. Han besøkte dog Sverige anonymt en kortere periode i 1883, hvoretter de bestemte seg for å flytte til Sveits, men de fortsatte å reise. På denne tiden skrev han reiseskildringen «Från Col di Tenda till Blocksberg». Det var også på denne tiden at han sendte dikthefter, inspirert av blant annet Runeberg, til Zacharias Topelius; en kjent finlandssvensk forfatter, historiker, avismann og poet.
Heidenstam brevvekslet også med August Strindberg, som man tror påvirket ham politisk i hans unge år. Vennskapet dem imellom varte i mange år, men tok slutt etter at Strindberg kritiserte Heidenstam for kraftig og kontakten ble stadig sjeldnere fra og med 1887. De hadde blant annet reist rundt blant svenske kunstnere som var bosatt på kontinentet. Nå følte von Heidenstam dog en stadig større hjemlengsel og derfor flyttet han sammen med Emilia hjem til Karlavägen 7, nær Humlegården. En annen grunn var farens økende helseproblemer og deres tidligere dårlige forhold. De ble dog forsonet under farens siste levetid, og han tok livet av seg den 2. juni 1887, sannsynligvis fordi hans eksistens som syk føltes stadig mindre verdig og altfor smertelig.
I 1888 oppsøkte Verner von Heidenstam forleggeren og mediamogulen Albert Bonnier, grunnleggeren av det jødiske mediadynastiet i Sverige. Albert og Karl Otto Bonnier leste begge gjennom Heidenstams diktmanus og det virket som de likte det de leste. Det var på Bonniers forlag at han fikk sin diktsamling «Vallfart och vandringsår» publisert, i april 1888. Verket vekket enorm oppmerksomhet og fikk veldig god kritikk da den portretterte skjønnhet og romantikk. Både Georg Nordensvan og Gustaf af Geijerstam priste verket til himmels.
Året etter, våren 1889, ble Verner von Heidenstams roman «Endymion» publisert. Det var en bok om en amerikansk familie som reiser i orienten. Allerede samme år kom han ut med boken «Renässans», som var en kritikk mot den rådende naturalismen og dens depressive kynisme. Etter denne debuten og videre arbeid var Verner von Heidenstam et etablert navn i den svenske intelligentsiaen. I 1892 kom hans bok «Hans Alienus» ut. Boken er veldig merkelig skrevet, er en blanding av sjangre og med delvis blasfemiske innslag, hvilket kanskje falt i god smak hos Karl Otto Bonnier. Kulturjournalister og andre kritikere var desto kjøligere i sin mottakelse, da de på denne tiden vanligvis ikke var kulturmarxister.
Verner von Heidenstam hadde problemer med å holde seg trofast mot sin kone Emilia og hadde et sidesprang men en kvinne ved navn Ellen Belfrage, som resulterte i sønnen Nils som ble født i 1892. Verner og Emilia begjærte og fikk bevilget skilsmisse i 1893. Iløpet av livet giftet von Heidenstam seg tre ganger: med Emilia Uggla, Olga Wiberg, Greta Sjöberg, og hans siste følgesvenn var dansken Kate Bang.
I 1896 startet han en reise i Karl XIIs fotspor, fra Sankt Petersburg til Konstantinopel. Deretter begynte han et verk om Karl XII i to volumer, som senere ble standardlesning i den svenske folkeskolen. Boken ble solgt i hele 120 000 eksemplarer. Denne boken er mer virkelighetstro enn overdrevet kritisk eller nasjonalromantisk, og har et relativt folkelig perspektiv. Etter at han hadde fått suksess med sin historiebeskrivelse skrev han flere, blant annet om Den hellige Birgitta i boken «Heliga Birgittas pilgrimsfärd» og «Bjälboarvet» som handler om Birger jarls sønner Valdemar og Magnus. Da Selma Lagerlöfs historie om Nils Holgersson ble en skolebok for barn i faget Geografi ville Bonniers utgi en bok om svensk historie, og da gikk oppdraget til Verner von Heidenstam. Resultatet av dette var en bok med navnet «Svenskarna och deras hövdingar», som er en samling noveller fra 1908 til 1910 og tar opp det meste som er viktig fra vikingtiden frem til at Jean Baptiste-Bernadotte bestiger den svenske tronen.
I 1899 ble diktet «Ett folk» publisert i Svenska Dagbladet, og her begynner vel egentlig Verner von Heidenstams nasjonalistiske karriere. På denne tiden var han fortsatt noe av en liberal og demokrat, men likevel nasjonalist og en sterk forkjemper av folkefellesskap. Det var i diktet Ett Folk at han skrev de berømte ordene:
Det är bättre av en hämnare nås än till intet se åren förringa, det är bättre att hela vårt folk förgås och gårdar och städer brinna. Det är stoltare att våga sitt tärningskast, än tyna med slocknande låge. Det är skönare lyss till en sträng som brast, än att aldrig spänna en båge.
Frem til storstreiken i 1909 hadde han stort sett stått over klassespørsmål og politisk debatt, men inntok nå en stadig mer konservativ holdning og stilte seg negativ til liberalt demokrati og forkastet arbeiderbevegelsen som en kraft som bygde på sjalusi og kulturforakt. Han stilte seg istedet positiv til fortiden og det velordnede. Det var også på denne tiden at han utvekslet kritiske debattinnlegg med blant annet Strindberg over forskjellige spørsmål; en strid han dessverre tapte da hans utgangspunkt og verdensanskuelse var konservativ og rojalistisk.
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var Heidenstams forsiktig tyskvennlig, da det tyske riket kriget mot den gamle erkefienden Russland og sto for de nasjonalkonservative og rojalistiske idealene som lå Heidenstam varmt om hjertet i hans jakt på nasjonal gjenfødelse. I 1916 fikk von Heidenstam nobelprisen i litteratur «i anerkjennelse av hans rolle som vokter av et nytt stadium i vår skjønnlitteratur». Det tyske sammenbruddet på grunn av den jødisk-bolsjevikiske generalstreiken i 1918 tok Heidenstam veldig hardt, og det var her han, slik som mange andre, ble bevisst på jødenes herjinger i Europa. I 1921 skrev han om det jødiske folket i et brev til den kjente oppdagelsesreisende Sven Hedin:
Man blir forbauset. Hva har alle disse asiater med oss å gjøre? Hvor friskere skulle ikke luften være over Europa, hvis vi hadde sluppet dem.
Heidenstam var også veldig positivt innstilt til Benito Mussolini og fascismen. Da han i april 1933 ble intervjuet av den tyske avisen Der Tag var han utelukkende positiv til nasjonalsosialismen og Adolf Hitler med uttalelsen: «Jeg visste at Tysklands tid ville komme og hilser nå nasjonens oppvåkning.» Til en annen tysk avis, Berliner Lokalanzeiger, sa Heidenstam: «Min mening er nå som før, at det nye Tyskland gjennom sin seierrike kamp mot bolsjevismen har fått den kommunistiske bølgen i Europa til å stagnere og derigjennom – som vi håper – reddet den europeiske sivilisasjonen.» I 1935 fikk Verner von Heidenstam besøk av Rudolf Hess i Övralid. I Det tredje riket og av nasjonalsosialistene var han en høyt verdsatt forfatter og ble i 1936 utnevnt til æresdoktor ved Heidelbergs universitet. Tidligere, i 1932, hadde han blant annet blitt tildelt Goethemedaljen i Frankfurt am Mein.
Fra 1937 og fremover ble han dog mer og mer syk og døde til slutt dement den 20. mai 1940, 80 år gammel.
