Hjem Nyheter Globalt – Vesten er ikke fertilitetsvennlig

– Vesten er ikke fertilitetsvennlig

FERTILITET Norge og andre vestlige land har en negativ fertilitetskurve, hvilket betyr at vi ikke er i stand til å reprodusere våre nasjoner. Bare Afrika sør for Sahara opplever motsatt trend. Dette fører med seg åpenbare utfordringer.

 

Norge og andre vestlige land har en negativ fertilitetskurve, og har hatt det siden 1970-tallet, med en fødselsrate under 2,1 barn per kvinne. Faktisk har ingen europeisk nasjon en rate over 2,0, og Norge hadde i 2017 kun 1,6 fødsler per kvinne – noe som betyr at vi ikke er i stand til å reprodusere oss selv, som nasjoner. Bare Afrika sør for Sahara opplever motsatt trend (på topp er Niger og Somalia med henholdsvis 7,2 og 6,2 fødsler per kvinne). Dette fører med seg åpenbare utfordringer.

Professor Einar Øverbye ved OsloMet har gått gjennom et ekstensivt kildemateriale vedrørende barnefødsler og demografi på globalt nivå, og publisert sine funn gjennom artikkelen «Fødsel og Død» i boka «Sosialt arbeid og sosialpolitikk i samhandling». Denne viser altså at kvinner de fleste steder i verden, men spesielt i Vesten og Europa, ikke føder nok barn til å opprettholde befolkningen; vi går i minus hvert år hva gjelder antall hoder. Bekymringsverdig er også det faktum at det ikke finnes noe land som har kommet under denne grensen på 2,1 barn per kvinne som har greid å reversere dette.

Øverbye er basert på dette resultatet bekymret. For det første mener han at det vil det føre til utfordringer for velferdsstaten, den mye omtalte «eldrebølgen» vil føre til færre yngre til å pleie flere eldre (argumentet med «eldrebølgen» er imidlertid imøtegått av professor Jørgen Randers, medforfatter av «Limits to Growth»). Det vil også bety en polarisering og potensielt alderskonflikt. Det vil også føre til at trenden med urbanisering og fraflytting fra bygdene vil akselerere.

Årsaken(e) til trenden er derimot forskerne uenige om. Mer eller mindre fantasifulle poeng pekes på, med store forbehold, og som spriker i alle retninger. Noen løsning kommer professoren heller ikke med. Han mener at Norge har ført det han kaller en «familievennlig – og dermed fertilitetsvennlig» politikk, uten at dette har hatt avgjørende innvirkning på trenden. Akkurat dette siste kan diskuteres. Det er i beste fall naivt å tro at et ektepars mer eller mindre bevisste valg om å få barn er avgjort av mulig tilpasning på arbeidsplassen, noen tusenlapper og/eller noen ekstra fri-uker i året (hvor mange tusenlapper eller fri-uker ekstra tror Øverbye at kvinner i Nigeria eller Somalia får?). Det er helt andre faktorer som er avgjørende, også ikke-materielle.