Hjem Opinion Kommentar «Vi er en nasjon vi med» – mer eller mindre demokrati

«Vi er en nasjon vi med» – mer eller mindre demokrati

UKRAINAKONFLIKTEN Den russiske presidenten Vladimir Putin signerte forrige uke fire dekret som formelt anerkjenner de fire regionene Kherson, Zaporozhye, Donetsk og Luhansk som uavhengige, og deres ønske om å bli en del av Russland. Prosessen for innlemmelse skal nå gjøre sin runde i rettsapparatet før deres ønske er ventet å bli oppfylt.

Donbass, områdene det kjempes om, og velges i. Foto: Goran_tek-en, (CC BY-SA 4.0).

I Kherson stemte 87,05% for løsrivelse fra Ukraina og inntreden i Russland, i Zaporozhye var tallet 93,23%, i Donetsk 99,23% og i Luhansk 98,42%. Som ventet kom kritikken umiddelbart, fra de vanlig mistenkte. Blant dem var Jens «mer demokrati» Stoltenberg som på sin side mente at det denne gangen ble vel mye demokrati, og antakelig stilte hans egne prosjekter i dårlig lys.

Russlands president Vladimir Putin henviste til Kapittel 1, artikkel 1 i FN-pakten for å legitimere godkjenningen av søknadene fra regionene. Her står det blant annet at «relasjonene mellom nasjoner skal være basert på gjensidig respekt for prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse for folkene.» Med andre ord at folkene, som nasjon, selv skal bestemme hvem de vil leve med, også for å sikre universell fred. Ukraina har siden farge-revolusjonen i 2014 blitt fanget i en retorikk hvor spesielt befolkningen øst i landet tolket dette som et angrep og innføringen av et nært forestående lovverk som ville gjøre disse til annenrangs borgere. Blant annet i spørsmålet om språk i offentlig forvaltning og institusjoner. Og fra språk er veien ofte ikke lang til mer hatske signal, som igjen ofte fører mer fysiske, og dødelige, utslag. Ett av mange paradokser i denne konflikten er dermed at Ukraina kjemper, dør og dreper for en befolkning som de selv ser ned på, som de med stor sannsynlighet på et senere tidspunkt hadde gått til krig mot og som på sin side ikke føler seg ukrainsk.

Problemet for Stoltenberg og hans gjeng er at de er ukjent med begrepet «folkefellesskap» og forstår ikke hva dette innebærer; for disse er nasjoner noen linjer på et kart, hva disse linjene er fylt med er uvesentlig. For disse er et folk bare en samling av atomiserte individer («algoritmer» som den homoseksuelle jøden Yuval Noah Harari omtaler (ikke-jødiske) individer som), uten noe opplevd kollektivitet, uten en erkjennelse av felles skjebne, historie eller identitet (Hariri bor for øvrig i Israel).

Stoltenberg er også overdøvende stille når det gjelder spørsmålet rundt Kypros (i konflikt med NATO-medlemmet Tyrkia), Golan (okkupert av Israel) og Kurdistan (både støttet av NATO og i konflikt med NATO-medlemmet Tyrkia). Og hva med Kosovo som i 2008 erklærte seg som en uavhengig stat, og som nå har søkt NATO-medlemskap og allerede har stor styrker fra militærorganisasjonen på sitt territorium? Erklæringen ble klaget inn til FN av Serbia (etter selv å ha blitt terrorbombet av NATO), som fikk til svar av presidenten i den Internasjonale domstolen, Hisashi Owada, at internasjonale lover ikke har noen forbud mot uavhengighetserklæringer, at disse ikke er å anse som medlemmer av FN og dermed ikke vil være omfattet av de internasjonale lovene som gjelder i disse situasjonene. Noen utbryterrepublikker er åpenbart likere enn andre.

Andre problemer med valgene i Donbass var visstnok at bevæpnede soldater skal ha vært til stede ved valglokalene for å sikre gjennomføringen, i tillegg til at deltakelsen var mistenkelig høy. Det kunne vært interessant å høre hva NATO-sjefen i den forbindelse mener om valget i Afghanistan i 2019, et valg som i stor grad var NATOs fortjeneste og initiativ. Her stemte mindre enn 20% av den stemmeberettigede befolkningen, omringet av store militære styrker, trent av NATO, som i mange tilfeller langt overgikk velgerne i antall.