Hjem Historie Europeisk historie Vidkun Quisling

Vidkun Quisling

1

HISTORIE Frihetskamp publiserer en lengre historisk artikkel om nasjonalsosialisten Vidkun Quisling. Teksten er opprinnelig publisert på nettstedet Solkorset.

Quisling

Det er i dag 71 år siden nasjonalsosialisten Vidkun Quisling ble henrettet på Akershus festning. Henrettelsen fant sted klokken 02.40 den 24. oktober 1945 på Akershus festning. Frihetskamp publiserer i den anledning en lengre historisk artikkel om Quisling, hentet fra nettstedet Solkorset.

Artikkelen er inndelt i to deler, hvorav første del tar for seg hans barndom, opphold i Russland og avslutter med dannelsen av Nasjonal Samling. Andre del av artikkelen tar for seg Quislings tankeverden og noe av bakgrunnen for etableringen av Nasjonal Samling.

Enkelte språklige redaksjonelle endringer er gjennomført av Frihetskamp.

Del 1: Fra vidunderbarn til fører

Den ytre ramme om Vidkun Quislings liv er nokså godt kjent. Han kom fra Fyresdal i Telemark, en av de norskeste av norske bygdegrender som er å oppdrive i det ganske land. Det er ikke merkelig at Vidkun selv var som finslipt av is og fossefall, styrket av fjelluft og forskjønnet av vårløsninger. Han hørte hjemme i sin trange fjelldal, hvor han etter eget utsagn vokste opp mellom vikinggraver og saga. Han elsket sin hjemstavn og lengtet hjem når han fór utombygds. Han tilhørte en gammel slekt (samme som Ibsen og Bjørnson) og ble innprentet ættestolthet og ættesaga og plikten overfor sitt folk. Faren var en lærd mann, prest av yrke, men ifølge Vidkun mer av en historiker og språkmann. Vidkun slukte snart alt han kom over av bøker. Og var en ensom gutt. Blant regimehistorikernes villfarelser finner man også forskrudde teorier om hvorfor Vidkun ikke hadde noen venner, men for raseforskere er dette ingen gåte: En slik isolasjon har i rasens sene livsfase kjennetegnet gjenværende nordisk raseadel til alle tider.

Quisling_1
Vidkun og broren Jørgen.

Han var en usedvanlig begavet gutt, ja mer enn det, en sjelden begavelse og et lyst hode, og gjorde inntrykk på alle som fikk æren av å møte ham eller høre ham. På skolen ble han satt rett i annen klasse og var en selvskreven ener, uten at han brydde seg stort om skolefag – hans higen rettet seg mot høyere ting. Med umettelig kunnskapstørst slukte han alt som vakte hans lengsel eller lidenskap. Historie og saga var hans ankerfeste, men i gymnastiden ble han også fanget av høyere matematikk, utviklet denne på egen hånd og leste Abels samlede verker. Mangfoldig som han var valgte han imidlertid å bli offiser. Vidkun var nasjonalsinnet av natur lenge før han ble en bevisst mann. I typisk nordisk ånd var han gjennomsyret av kjærlighet til folk og land og villig til å ofre alt for det. I 1905 ble han kadett og gikk på krigsskolen. Her fordypet han seg i strategi og krigskunst, og ble uteksaminert – dette er han berømt for – som beste kandidat i Høyskolens hundreårige historie.

Det er ikke vanskelig å se at Quisling alt i starten møtte motbør og var malplassert i denne vår «demokratiske tidsalder». I generalstaben fikk han lov å arbeide i fred så lenge han holdt seg til militær-strategiske saker, og det var ingen ringere enn Vidkun Quisling selv som utarbeidet Norges nøytralitetsvern, omfattende 12 divisjoner og 200 000 mann. At denne avskrekkende styrken, som ville ha holdt Norge utenfor krigen, ikke fikk støtte av våre parlamentariske skravlebøtter og døgenikter er ikke egnet til å forbause. På utmarsj med sine soldater øvet han selvtukt og måtehold; en pose med nøtter i sadeltasken og sin melkerasjon, var hans næring, og herdet seg gjorde han ved ikke å legge i ovnen om vinteren. Kl. 05.00 om morgenen sto han opp og begynte å arbeide. Skjønt han var tent på tanken om å tjene sitt land som offiser hadde han ennå ingen klare idéer om hva det innebar. Men én dag demret det for ham hva en offiser har å forsvare: folkets selvbevissthet. Offiseren skal hevde den nasjonale tanke og således verne om folkets liv. Han minnes en gang som batterisjef i Nord-Norge en tysker fra Krupp komme til dem og lære soldatene å betjene de nye bergbatteriene. Dette var kjedelig arbeid og soldatene buste ut med det. Da sa tyskeren: For fedrelandet – dette gjør dere for fedrelandet. Den tanken utviklet Quisling videre og gjorde til rettesnor for soldatene og seg selv i alt deres virke. Vi er ikke her for å søke selvnytelse og selvtilfredsstillelse, men for å tjene noe som overskrider jeg-et. Hvem man enn er, hvilken oppgave man enn er satt til, så tjener man sitt folk, og der-i-gjennom vinner selv den minste oppgave akt.

Quisling_2

Det var skikk i generalstaben på den tiden at hver og én fikk tildelt et land som han skulle sette seg inn i og bli kjent med. Quislings lodd falt på Russland, og det ble avgjørende for hans videre liv, helt frem til den dag han stod anklaget for landssvik og den råkalde høstnatten han stod med bind for øynene mot muren på Akershus. Ikke slik som ignoranter kunne forledes til å tro og som systemlakeier og rasefremmede innbiller seg: Quisling var aldri, ble aldri kommunist. I hvert fall ikke hvis man i den legger marxistisk-jødisk materialisme og ateisme. Hvilken sekt av jødiske revolusjonsmakere man enn tar tak i så var slikt tankegods fullstendig fremmed for Quislings utpregede nordiske ånd. La meg gjenta meg selv: Quisling var fra barnsben av en from og fedrelandskjærlig mann som drømte om Nordens gjenreising.

Det er vel den nordiske manns skjebne i en så ussel tid som vår å bli misforstått, men Quisling unnet alle mennesker et anstendig liv, var alltid rede til uegennyttig innsats for å hjelpe mennesker i nød, og vendte seg mot undertrykkelse og urettferdighet. Han var sosialist – slik bare nordiske mennesker kan være det. Hadde man forstått dette så hadde vi sluppet alle disse forvrøvlede «gåtefulle» livshistoriene om Quisling, Hamsun og andre som vil ha det til at de først var «kommunister» eller «radikale», men så ble «nazister». Så snart jeg hører ordene «gåten X», hvor X er én eller annen nasjonalsosialist, legger jeg på! Quisling er ingen gåte for oss nordiske mennesker, men hans vesen er klart som dagen og hans handlemåte den eneste naturlige. Vel kan man være i tvil om enkeltheter her og der, men det var han også selv.

Han lærte seg russisk. Gledet seg til å komme bort fra generalstaben og dens evinnelige papirer. Han søkte om å bli militærattaché i Russland, og kom dit i 1917, midt opp i revolusjonen. Den alminnelige mening i Russland på denne tiden var at dette var et kortlivet, forbigående fenomen. Quisling hadde en ganske annen oppfatning av situasjonen. Han så den som neste skritt i den verdenskrise som var begynt i 1904–1905 med den russisk-japanske krigen, og som fortsatte med den første verdenskrig, og ennå i tiår fremover ville komme til å herje, med store indre og ytre omveltninger. Dette var Quislings profeti, den gang i 1917. Som attaché er han en tid knyttet til Trotskij (jøden Bronstein) som vil ha ham til sin stabssjef. Det er tydelig at Quisling på denne tiden er usikker på bolsjevik-revolusjonens karakter og ukjent med jøde-spørsmålet. Men han får anledning til å oppdage Russlands germanske, skandinaviske fortid, og konstaterer at de opprinnelige russere var nordgermanere, og at Russland ble grunnlagt av nordboere. Riktig er det også at det russiske aristokrati helt frem til revolusjonen av 1917 i hovedsak var av skandinavisk, nordisk avstamning.

Som så mange steder ellers var revolusjonen i Russland et raseoppgjør og -opprør. Quisling drømte om å gjenreise Russland som et nordisk land. Allikevel kunne han ikke uten forbehold i denne første forviklede tid ta avstand fra bolsjevik-revolusjonen, for han så at folk ble holdt nede i en uverdig tilstand. Den vanlige opprører var en russer besjelet av god vilje til å begynne med. Quisling så ikke den internasjonale jødiske makteliten som ledet og utnyttet opprøret, og han tar feil når han sier at bolsjevikene først tydde til terror da de selv ble utsatt for terror – jødiske oppviglere og revolusjonsmakere hadde alt i flere årtier drevet terror mot den russiske stat og begått en rekke attentater og snikmyrdet blant annet de tre siste tsarene.

Quisling_3

I 1919 kom Quisling tilbake til Norge, men ble straks beordret avsted igjen, denne gang til Helsingfors. Herfra hadde han igjen befatning med russiske saker. Henimot slutten av 1920 vendte han på ny hjem til Norge – bare for å bli shanghaiet av Fridtjof Nansen til hjelpearbeidet i Russland. Han hadde allerede arbeidet ved Nansens side da denne var høykommisær for hjemsendelsen av to millioner krigsfanger fra Russland. Nå skulle jobben bli tøffere enn noensinne og man trengte en erfaren, selvoppofrende og dyktig kar til å bringe nødhjelpen frem til de sultende.

Quisling tok på seg oppdraget. Tidlig i 1922 sto han atter på russisk jord, og bega seg ut i hungerdistriktene – alene og uten mat til hverken seg selv eller noen annen. Folk han traff på veien frarådet ham sterkt å reise videre. Det bar mot den visse død, men Quisling følte kallet og nølte ikke. Å ofre seg for sine medmennesker var noe som lå ham på hjertet. I tre måneder reiste han omkring i strøkene blant de sultende, levde som en hund full av utøy, sultet selv, besøkte kolera-brakkene, pest-brakkene, koppe-brakkene og noterte seg hvorledes allting var. Av dette ble det rapporter til Nansen, som i sin tur fikk i stand en avtale med Sovjet-regjeringen som ga ymse veldedighetsselskaper adgang til landet. Det ble til en stor organisasjon som under Quislings kyndige ledelse reddet millioner av mennesker fra sulte- og sottedød.

I 1945 sto han tiltalt for å ha medvirket til jødeutryddelser. Det er ikke rent lite ironisk. Under hjelpeaksjonen reddet han livet på utallige jøder. Quisling, som på ingen måte var noen antisemitt under aksjonen i Russland, forteller om de jøder han reddet der borte:

De lot med kaldt blod sine kristne landsmenn sulte i hjel. Det var ikke snakk om for dem å hjelpe andre; hjelpemannskapene måtte tvinge dem til å dele sine rasjoner med andre slik at maten ble jevnt fordelt.

Quisling synes ikke å ha vært klar over hvem som sto bak oktoberrevolusjonen og deres planlagte sultkatastrofer og folkemordsvesen, men russerne visste. De hadde århundrer av erfaring. Av og til kokte det også over for russerne og det brøt ut pogromer. De visste at de nå i 1917 hadde fått fienden i strupen. Quisling sier noe bemerkelsesverdig i denne forbindelse: At 200 000 jøder skal ha blitt massakrert av befolkningen i det strøket han virket i. Det er ikke nødvendigvis usant, selv om antallet kan være overdrevet, og kan være et vitnesbyrd om russisk hevn.

Quisling_5

Da bolsjevikene, godt støttet av sine brødre i amerikansk finans, fant ut at deres umåtelige griskhet og forsøk på å tilrane seg all eiendom og alle forretninger over natten førte til katastrofe og sammenbrudd, måtte de motvillig fire på kravene og gjenopprette et skinn av lov og orden mens de overveiet sitt neste trekk. Disse par steg tilbake har fått den grandiose tittelen «Ny økonomisk politikk». Men der var intet nytt under solen, bare en tvungen retrett. Virkningen uteble ikke og næringslivet kom seg på fote igjen. Da Quisling to år senere reiste gjennom hungerdistriktene så han blomstrende marker, og de verste følger var allerede overvunnet. Hvor han før hadde vært vitne til likvidasjoner og forsvinninger i veldig omfang, tegnet det seg nå ifølge ham selv til å gry av dag, og en godviljens ånd svevet over landet.

Dette var vel tross alt synsbedrag og skyldtes Lenins sviktende helbred og maktkampen mellom Trotskij og Stalin, hvis krefter opphevet hverandre og overlot russerne en sfære av frihet. Trotskij var den fremste eksponenten for de internasjonale kreftene og verdensrevolusjonen, mens Stalin for å veie opp for Trotskijs makt, søkte støtte blant nasjonalsinnede russere. Man må ikke derfor tro at det var noen substansiell politisk forskjell på de to. Stalin vant som vi vet maktkampen, og sendte sine støttespillere og forbundsfeller sporenstreks til fangeleirene i nord eller likviderte dem på stedet. Kampen for verdensrevolusjonen opphørte på ingen måte fordi Stalin satt ved roret, og hans regime var like jødisk som Trotskijs ville ha vært. Kommunismen er internasjonalistisk i sin kjerne og det var Komintern som koordinerte revolusjonsbestrebelsene verden over. Det norske arbeiderparti og Kommunistpartiet i Norge var på denne tid ikke annet enn utvekster av denne internasjonale revolusjonssentralen og forpliktet til ubetinget lydighet. Under de samtaler Quisling hadde med regjeringskretser og annet folk i Sovjetunionen ble han klar over de norske arbeiderlederes spill. Bolsjevikene fortalte ham ganske åpenlyst og med kynisk forakt hvordan de brukte dem som brikker i sitt arbeid. Skandinavia var ett av de første landområder som skulle overtas av de røde, og det skulle opprettes en skandinavisk føderativ sovjetrepublikk.

Men hvorledes skulle dette gå for seg? Det hadde bolsjevikene en klar formening om: Deres egen erfaring hadde lært dem at revolusjonen bare kunne komme gjennom en krig. Dette må forøvrig ha vært standard teori fra gammelt av blant de revolusjonære i Russland; også det mislykkede revolusjonsforsøket i 1904–06 fant sted i ly av en krig, nemlig den mot Japan. Krig virker destabiliserende, særlig i nederlagets time og i et rasemessig gebrokkent land som Russland. Altså satte bolsjevikene sin lit og sitt håp til den imperialistiske krigen. Ifølge dem ville slike kriger bryte ut mellom stormaktene «av seg selv». I dag vet vi at det ikke skjedde helt av seg selv, men at mektige krefter virket i kulissene og styrte mot krig.

Quisling_6

På denne tiden, på 20-tallet, var Tyskland en slagen mann og en trell under vestmaktenes åk, særlig Frankrikes. Landet var regjert av antinasjonale krefter som stod i ledtog med den internasjonale jødedommen. Jødene hadde i det hele tatt en kolossal makt i Tyskland på 20-tallet, og ikke bare i finans, presse og politikk, men også i kulturlivet og det akademiske liv overhodet. Landet var blitt tvers i gjennom forjødet, særlig i de øvre samfunnslag, men også på bunnen blant pøbelen, som stadig truet med revolusjon. Den kortlivede Sovjet-republikken i Bayern i 1919 etter Spartakus-opprøret vitner om hvor farlig situasjonen var. Når denne ble slått ned og det tyske folk tross alle odds greide å reise seg mot okkupasjonsmakten, må dette tas som tegn på hvor sterkt den nordiske rase ennå på den tiden stod i det tyske folk og hvor sterkt nasjonalfølelsen banket i manges hjerter.

I den situasjonen som forelå fantes det ingen grunn for bolsjevikene til å utpeke Tyskland til hovedfiende. Tvert om foregikk det et visst hemmelig samarbeid mellom de to på denne tiden, fra Tysklands side motivert av behovet for å omgå slavevilkårene i Versaillesdiktatet. Under disse forholdene var faktisk England den stormakt hvor den jødisk makt og innflytelse stod svakest, og det britiske imperium lokket som potensielt krigsbytte. Den engelske adelen hadde på 1800-tallet degenerert til en pengeadel og var under jødisk kontroll (Rothschild); demokratiet og massemedia sikret jødene stor innflytelse – i det hele tatt gjenstod det bare å skifte ut germanske ledere jevnt over med jødiske, så ville det forjettede verdensherredømmet være snublende nær. Men dette siste trekket ville ikke la seg gjennomføre under sivilisasjonens spilleregler og innenfor engelsk tradisjon og kultur. Bare et forent angrep fra etablissementets jøder og revolusjonære horder ville kunne gjøre dette. Men en slik omveltning kunne ikke komme i stand uten krig – det var teorien. Altså så bolsjevikene i Russland med rovdyrets blodteft og begjær på England og dets imperium.

Quisling_7

Quisling var imponert over bolsjevikenes organisasjonstalent, deres maktteknikk, og senere også deres krigskunst, og sammenlignet alt dette fordelaktig med tyskernes. Tyskerne var, slik han så det, dilettanter, bolsjevikene mestere. I Ukraina og de kaukasiske statene, hvor han kunne iaktta revolusjonens fremgang på nært hold, så han bolsjevikene med bare 3-4 000 medlemmer nedkjempe sine motstandere. I hele Russland var det ikke mer enn 100 000 medlemmer av kommunistpartiet da revolusjonen ble satt i verk. Quisling betraktet Sovjetunionen som en mønsterorganisasjon for hvordan man skal forene og nyttiggjøre seg alle krefter. Tyskerne arbeidet derimot tilsynelatende uten system; lå og spredte sine krefter over hele Europa. Quisling, som fremragende militærstrateg, visste hva han snakket om.

I tre år gikk han der i Russland og ivaretok britiske interesser. I to år levde han i Armenia og Kaukasia, og mens han gikk der og grublet ble hans lære om det å styre folkene, deres skjebne, og den høyere viljeutfoldelse i verdenshistorien utviklet. Hver enkelt skulle fylle sin oppgave, først og fremst i sitt eget folk. Han formet sin lære ut på vitenskapelig grunnlag og spredte den utover Russland, hvor han fikk mange tilhengere. Mens han gikk der og grunnet over disse tingene vokste uroen for Norge. Han visste at verdenskrigen ville komme og så hvorledes Sovjetregimet forberedte seg på den. For dem var dette med imperialistisk krig avløst av verdensrevolusjon et dogme som de innrettet alt sitt virke etter. Quisling var også smertelig klar over at hans elskede fedreland sto for tur til å innlemmes i Sovjetunionen og lide de samme kvaler som andre oppslukte folk.

Alt i 1918, da de stod i Finland, hadde planen, ifølge Trotskij, vært å ta Skandinavia, men så ble de slått tilbake. Quisling hadde takket være sin virksomhet i Russland og at han der ble sett på som medløper, inngående kjennskap til nordmenn som hadde sveket sitt folk og gått i de rødes tjeneste som betalte bolsjevikagenter. Blant disse finner vi Friis og Scheflo, som begge var medlemmer av kommunistenes eksekutivkomité. De ville ha Quisling til å spionere for seg i generalstaben! Mange av dem som satt i norske regjeringer i mellomkrigstiden var betalte bolsjevikagenter, og det forelå beviser for det, ikke bare fra Moskva, men også fra svensk politi og britisk etterretningsvesen. Men de løy seg fra det og Stortinget tok ikke noe hensyn til det. Planen var i første omgang at Norge skulle avstå Nord-Norge, hvor en Sovjetrepublikk skulle dannes, mot å få finansiell og militær støtte fra Sovjet.

Rystet av utsiktene til å se fedrelandet revet med i denne malstrømmen dro Quisling tilbake til Norge, fast bestemt på å gjøre hva han kunne for å hindre det. I mai 1930 trådte han for første gang frem for offentligheten med sin artikkel «Politiske Tanker» i Tidens Tegn. Her slutter han seg til Nansens politiske testament (Nansen var nylig død):

«Å befri fedrelandet for klassekamp og partipolitikk og på grunnlag av sunne prinsipper for politikk og næringsliv nå nasjonal ening og gjenreising». Samme år utga han boken «Russland og vi». Her utlegger han sitt syn på faren fra øst og formaner Skandinavia å slutte seg til England, for i fellesskap å hale Tyskland ut av samarbeidet med Sovjetunionen og bygge bolverk mot kommunismen. Det gjaldt for Quisling å stagge den internasjonale kommunistiske retningen i Russland og bygge et nytt Russland. Overalt, i alle land, måtte man nå avverge kommunismen og bringe utviklingen inn i et fruktbart spor ved å ta itu med påtrengende politiske og sosiale skjevheter. Arbeid og kapital måtte forsones og man måtte avvikle pengenes herredømme og heller sette folkets behov i høysetet. Sammen med sin venn Anton Prytz startet han bevegelsen Nordisk Folkereisning som satte seg som mål å vekke den nordiske ånd til nytt liv.

I 1931 blir Quisling forsvarsminister. Fra denne posten opptrer han besluttsomt mot kommunistenes opptøyer og sammensvergelser, innsikt som han har om deres revolusjonsplaner. Det er en meget farlig stemning som råder i folket med store arbeidskonflikter. Streikene fjernstyres og samordnes av Komintern. Det berømte Menstadslaget, som hang sammen med Ådalsopptøyene i Sverige, var ment å skulle bre seg ut over hele landet, og man telegraferte ordre fra Komintern via Moskva. Men Quisling fikk resolutt stoppet det i fødselen med militær makt. Det var ikke populært; det var harde tider for arbeiderne; men han reddet Norge fra å bli neste Sovjetrepublikk. Tenk på det ved neste korsvei, at mannen som slo vakt om Norges frihet den gangen og reddet det norske folk fra å lide samme grusomme skjebne som folk i øst, det var Vidkun Quisling.

Som forsvarsminister prøvde Quisling så godt han kunne å bøte på det skadeverk politikerne i allmenhet og Mowinckel i særdeleshet øvet mot det norske forsvaret, men i et parlamentarisk demokrati har kompetente og patriotiske menn som kjent dårlig gjennomslag. 1. eller 2. februar 1933 blir Quisling overfalt i sitt eget forsvarsdepartement. Han hadde vært i Det Norske Selskab og skulle i Stortinget, men hadde litt tid til overs og stakk innom departementet for å hente noen papirer. Da han ankommer kontoret overrasker han noen der, som ikke ventet ministeren dit om kvelden. En mann kaster seg over ham og prøver å dolke ham i brystet; i stedet får han et slag i hodet og segner bevisstløs. I den pøbelaktige offentligheten som var fremherskende på den tiden blir han mistrodd og hånet for det hele. Men Quisling lar seg ikke kue og i trontaledebatten legger han frem dokumenter, meget kompromitterende sådanne, som beviser at norske marxister, topper i de politiske partiene, løp verdensrevolusjonens ærend. Da foredraget er omme sitter Stortinget der rødt og blekt om nebbet. Mowinckel er rasende og kommer mot ham og sier: «Nå har De ødelagt alt sammen!» «Ødelagt hva?», spør Quisling. Ingen kommer og tar Quisling i forsvar.

Quisling_8

Statsminister Hundseid, som kjente dokumentene på forhånd og hadde oppfordret Quisling til å ta opp saken i Stortinget, tar nå avstand fra ham og avsetter ham som forsvarsminister. Men så oppdager dette folkevalgte pakk i Bondepartiet at stemningen i folket er en ganske annen enn i Stortinget, og så kommer de krypende og vil ha ham til å fortsette. Enden på visa er at han blir sittende. Da denne såkalte Quisling-saken kom opp til behandling i Stortinget stemte flertallet etter mye om og men for at det var sant det han hadde hevdet – de torde til sist ikke annet. Hva kom det ut av dette? Jo, Arbeiderpartiet mente at han hadde utvist grov uforstand i tjenesten og skulle avskjediges. Og innstillingen fra annet hold? At saken ikke foranlediget noen forføyning mot ham. Er ikke dette et nydelig vitnemål om parlamentarismens fortreffelighet?

Quisling forsøkte for siste gang å hale noe godt ut av rottene i dette partivelde, men da de ikke kunne bekvemme seg til annet enn ulne uttalelser, så han ingen annen utvei enn å skille lag med dem og omdanne Nordisk Folkereisning fra en bevegelse til et politisk parti med klare rene linjer. Slik ble Nasjonal Samling stiftet våren 1933. Dette partiet ble lagt i støpeskjeen på en veldig bølge av forakt mot de ynkelige krapylene som skaltet og valtet i norsk politikk og satte nasjonens sikkerhet og velferd over styr. Quisling forarget seg over den forlorne og uansvarlige måten alle saker ble drøftet på, og gir mange eksempler. Tynget av sin samvittighet spør han seg selv: «Har du gjort din plikt mot det norske folk da du ikke slo dette svineriet i stykker?». Over alle lover står folkets vel.

Quisling_4

Del 2: Oppfordring til Nasjonal Samling

Etter at det var blitt helt klart for Quisling at Bondepartiet ikke lot seg fornye innenfra, gikk han 17. mai 1933 til dannelsen av partiet Nasjonal Samling, for ved en politisk bevegelse å søke å nå frem gjennom alminnelig valg. Det grunnsyn som preget hans retningslinjer for Nordisk Folkereisning gjennomsyret også hans oppfordring til Nasjonal Samling. Det bar helt i gjennom preg av sann sosialisme, i motsetning til marxisme, og spikret fast hva alle hederlige nordmenn ønsker: Gode og levelige kår for alle nordmenn. Forferdelsen over at han var blitt forrådt og falt i ryggen av sin egen regjering satte dype spor i ham. Til tross for at Stortinget med to tredjedels flertall hadde måttet medgi at hans påstander var riktige, foretok bonderegjeringen seg intet overfor dem som beviselig mottok penger fra en fremmed makt for å forberede borgerkrigen i vårt land, og som fortsatt drev landsforrædersk og høyforrædersk virksomhet. Det er på denne bakgrunnen man må vurdere de uttalelser som dengang fremkom om Quisling, noen av dem riktig anerkjennende og rosende. Var deres hensikt å ta brodden av hans anklager og dempe gemyttene; parfymere det forhold at intet ble gjort?

Bondepartiets fører, Moseid, brukte følgende ord, som er sanne og rosverdige, og som hvis de er oppriktig ment og ikke blott hykleri og slu beregning, må lede en til å slutte at han var uten innflytelse i sitt eget parti:

De nevnte herrer (spesialkomiteens medlemmer, red. anm.) har påvist at det foreligger en hel rekke, uten tvil autentiske, dokumenter, hvorav fremgår at en verdensomspennende revolusjonær bevegelse, som ledes av russiske myndigheter, også tar sikte på vårt land for å legge det under sovjetrussisk styre. Alle de arrangerte opptøyer og opprørsartede uroligheter som vi har vært vitne til, er revolusjonære øvelser som skal tjene til å brutalisere arbeidernes kampmetoder for å gjøre dem skikket til den revolusjonære kamp. Det har den bestemte hensikt å undergrave folkets nasjonale og moralske styrke, for å ødelegge de bærende krefter i vårt nasjonale liv. Jeg føler meg som nordmann dypt takknemlig overfor statsråd Quisling fordi han har utsatt seg for den mest forbitrede politiske forfølgelse for å kunne si sannheten åpent og ærlig til hele det norske folk. Vi har hatt nok av denne godfjottede forklaring av de faktiske kjensgjerninger. Jeg tror at statsråd Quisling derved har gjort vårt land en større tjeneste enn noen av oss i dag har full oversikt over. Og hva er så motivene til de utrolig lavtliggende beskyldninger mot ham? Motivet er sprunget ut av bevisstheten om at statsråd Quisling for tiden er den mann i vårt land som bedre enn noen annen kan avsløre og der i gjennom bekjempe den kommunistiske bevegelse.

Det eneste man savner i disse ellers så velgjørende ord er en antydning om at noe burde gjøres. Disse begivenheter i 1932 var ikke bare et oppgjør mellom kommunister og oss andre. Kommunistene var i avgjort mindretall i det politiske liv, men allikevel sto Quisling nokså alene i politikken, handlingens og alvorets verden, selv om han i blant fikk støtte i polemikken, pratmakeriets verden. Ikke minst var det denne korrupte politiske kulturen som brakte ham til fortvilelse, slik at han ikke så noen annen utvei enn å stifte et nytt parti – med rene klare linjer. Hva han hadde sett i Sovjet-Russland og Asia av usigelige lidelser, av rå og motbydelig behandling av mennesker, kan man ikke gjøre seg noen forestilling om. Er det å undres over at Quisling ble en alvorlig mann, at han viet sitt liv til den oppgave å redde sitt folk og sitt land fra å bli offer for denne onde makt? Han innså straks at det ikke fantes noen militær løsning, men at revolusjonen bredte seg til alle land hvor kriser og misærer lot seg utnytte. Bekjempelsen av marxismen og bolsjevismen fordret et nytt livssyn og en ny samfunnsordning som tok tyren ved hornene og rykket opp samfunnsondene med roten. Ansvarlige og gode nordmenn måtte selv gjøre de forurettedes sak til sin og ikke utlevere dem til marxistene. Man måtte finne en varig løsning på sosial urettferdighet og elendighet. Men da måtte man begynne med å bestemme deres årsaker.

Quisling_9

Quisling forstod at marxismen måtte komme som en naturlig reaksjon på det borgerlige samfunns manglende forståelse av de sosiale problemer, og den manglende vilje og evne til å løse dem. Det nyttet ikke å bekjempe denne fordervelige lære ved stadige innrømmelser og en vek defensiv, slik de borgerlige partier turet frem. Bare en ny og livskraftig idé som var sterkere enn marxismen kunne ta kampen opp med utsikt til seier. Denne idéen måtte bygge på folkefellesskapet og ta sikte på å gjenopplive nordisk ånd og befeste nordisk egenart. Intet fellesskap i verden er sterkere enn den biologiske arv – rasen! Rasen forsyner oss også med den vitenskapelige begrunnelse for hvorfor velstående borgere skal bry seg med fattige og nødlidende folkefeller. På den annen side er sosial rettferdighet en forutsetning for at arbeiderne skal føle tilhørighet til nasjonen og ofre seg for den. Nasjonalisme og sosialisme betinger hverandre gjensidig.

Bolsjevikenes effektivitet og fremgang, som hadde imponert Quisling slik, og liberalismen og korrupsjonen i vest, hadde en felles årsak, omgitt av taushet og hemmelighets-kremmeri: Frimureriet. Man må vite at revolusjonen i Russland (både den i februar og den i november) var frimurerverk. Kerensky, Lenin og Trotskij (Bronstein) var alle jøder og frimurere, Trotskij medlem av B’nai Brith-logen. Men tsarens statsapparat og de «hvite» styrker som sloss mot de «røde» i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av revolusjonen var også infiltrert av frimurere og disse saboterte enhver motstand mot bolsjevikenes revolusjon. Var det ikke for frimurerne på begge sider ville de «røde» aldri ha seiret; så underlegne var de den første tiden. Vender vi oss til Norge-Sverige var statsvesenet i løpet av 1800-tallet nærmest smeltet sammen med frimurerlogen, og loge-medlemskap var obligatorisk for enhver høyere post. Unionsoppløsningen brakte ingen frigjøring fra frimureriet, men kong Håkon overtok kong Oscars rolle som frimureriets høye beskytter i Norge og var bindeleddet til Storlogen av England.

Det var denne Storloge, og bak den selvfølgelig De Usynlige Fedre, som egentlig regjerte Norge. Det er på denne bakgrunnen man må forstå den «engelskvennlighet» (rettere sagt, jødevennlighet), Sovjet-vennlighet, og tyskerfiendtlighet som hersket i norsk presse og politikk i den tiden vi her tar for oss, i årene forut for 9. april 1940. Bare for den som kjenner det politiske etablissements røtter blir skittkastingen mot og æreskjellingen av Quisling fra alle hold, løgnkampanjen mot ham, begripelig. Istedet for den gang å ta konsekvensen av Stortingets vedtak ble alle spillerne på den politiske scene enige om å røyklegge og forfalske kjensgjerningene. Ledende folk fra alle de gamle partiene og hele partipressen gikk sammen om å mistenkeliggjøre og baktale på det mest gemene den mann som hadde påtatt seg den utakknemlige oppgave å åpne det norske folks øyne for den dødelige faren som truet vår frihet og selvstendighet. Taktikken var ganske enkelt den, at når det ikke hadde lykkes å forhindre avsløringene, så måtte man sørge for å ødelegge Quislings omdømme og undergrave hans posisjon slik at det skulle bli umulig for ham både den gangen og i fremtiden å vinne tiltro hos det norske folk.

Dette lyktes også i en grad som er lite smigrende for vårt folks dømmekraft. Men tross løgnflommen var det tusener som forstod hva som var skjedd og gjennomskuet taktikken. Det var tusener som forstod at det endelig, midt i det korrupte klikkestyre, var stått frem en fører for det norske folk, en mann som talte folkets sak og ville folkets vel. Det var noen tusen som aldri glemte Quislings uforferdede avsløringer og som forstod de idéer han forkynte. Det har alltid vært slik i historien, at når bestemte maktklikker oppkaster seg til herre i samfunnet og misbruker det arbeidende folk, så oppstår de store folkeførere som taler folkets sak mot despotene. Og det har også alltid gjentatt seg, at når en slik folkefører har stått frem, har det gamle styre med alle maktmidler – i første rekke løgnen – bekjempet det nye i folkets og fedrelandets navn.

Quisling_10

At Quislings svepeslag hadde rammet midt i flokken, det forstod man klart av det uartikulerte skrik fra partileirene, av den flom av løgn som ble spredt – og holdt i live år etter år. De som deltok i dette hylekoret var ikke bare marxismens agenter – folk som i Moskvas borgerkrigsskoler hadde lært hvilket effektivt våpen løgnen er. Det var ikke bare de folk som hyllet Lenins og Marx’ lære om at «alt er tillatt som gavner partiet: mened, løgn, tyveri, vold, landsforræderi, ran og mord», som satte ryktene i sving. Å, nei. Pyntelige og kjente størrelser i byens beste plutokratiske kretser deltok med samme iver i den skruppelløse og velorganiserte løgnkampanjen. Det stinket frimureri og fremmedvelde av det. Det er betegnende at Quisling inntil han trådte inn i politikken og fikk politiske motstandere var holdt for å være et usedvanlig klart hode. Men hans hode ble særdeles «uklart» etter at han som Nasjonal Samlings fører opptok kampen mot det partipolitiske vanstyre i vårt land og for frigjørelse fra den internasjonale kapital og den internasjonale jødedommen. Før hans inntreden i politikken skrev en av hovedstadens pressestemmer om ham:

Det går store ord om Quislings eminente begavelse og strålende personlighet. Helt fra guttedagene og oppover var han noe for seg selv i ordets beste betydning som intelligens og karakter. En skal selvfølgelig ikke tro alt en hører, men noe sant er det i alle legender. Minister Urbye som arbeidet sammen med ham en del år skal ha sagt en gang: Når jeg arbeider sammen med Quisling føler jeg meg som idiot, så skarp er hjernen hans, så lett skjønner han, så stor er hans logiske evne og evnen til stringent tenkning. Det er i alle fall sikkert at Nansen satte ham umåtelig høyt som medarbeider, både på grunn av hans ypperlige hjerne og hans rent menneskelige innstilling. Nansen var imponert over hjernen og følte seg i nøyeste kontakt med innstillingen.

Med det samme vi er inne på Nansens syn på Quisling, er det verdt å sitere fra innledningen til hans bok «Gjennom Kaukasus til Volga»:

Disse innledende ord kan ikke sluttes uten en hjertelig takk til kaptein Vidkun Quisling for hans utrettelige elskverdighet som reisefelle, og for den verdifulle hjelp han har gitt forfatteren ved sitt kjennskap til russisk og ved sine allsidige kunnskaper.

Etter Nansens død, under valgkampen i 1933, da personangrepene haglet som verst, rykket Nansens enke Sigrun ut og tok Quisling i forsvar:

Enig eller ikke enig i Quislings politikk tror jeg mange beklager den personlige og fornærmelige form valgkampen har tatt mot ham. Det vil sikkert interessere å høre hva Fridtjof Nansen mente om sin hjelper – han har ofte uttalt sin glede over å ha en sånn mann til hjelp: ‘Ypperlig administrator, selvoppofrende og hederlig.’ Hans ansikt lyste når han nevnte Quislings navn.

Men etter Quislings inntreden i politikken skrev ovennevnte pressestemme at han var blottet for stringent tenkning, hadde mistet sine norske instinkter(!), var full av selvmotsigelser og ulogisk, som en middelskolegutt i skolelaget. «Nazismen hadde begynt å tære på ham.» Han manglet indre glød og kraft og det var kommet noe sjelelig sykt over ham. Her gjenkjenner man frimurernes måte å håndtere sine motstandere på; som sinnslidende og utilregnelige.

For å illustrere hvor sjofelt og frekt tilgrisingen av Quislings gode navn og rykte ble drevet, kan vi se på hva formannen i Sovjetunionens Venner, Nordahl Grieg, presterte å skrive etter overfallet på Quisling i forsvarsdepartementet. Han mente at et overfall aldri hadde funnet sted, men at Quisling fikk et anfall av akutt malaria! Ja, man gnir seg i øynene og leser én gang til, men det står faktisk så. Sovjetdikteren fornektet seg ikke og virket som han hadde lært, med Lenins ord «alt som gavner partiet… løgn» i sin hjernes operative sentrum. Man kunne ledd høyt av slikt vås, men så minnes man det parlamentariske partivelde og storkapitalens pressemonopol og blir dyster. Så lenge frimurerne nærmest uimotsagt og uhindret kan pøse sin propaganda utover folket, hjelper stemmeretten så lite. Den daglige dosen av løgn blir for mye for de fleste folkefeller, og en ærlig manns ord nytter så lite.

Den uopphørlige propaganda har evnen til å oppsmuldre de mest opplagte kjensgjerninger og få massene til å tro hva som helst. Når erkeskjelmen Nordahl Grieg og andre som han i et stort antall aviser og blader, daglig over lengre tid, propper i menigmann svada og søppel, så mister denne grepet om virkeligheten. Da hjelper det ikke at to av landets mest ansette leger på den tid, professorene Bull og Harbitz, kunne konstatere at Quisling var tilføyet en alvorlig hjernerystelse, formentlig ved slag av en stump gjenstand mot tinningen, at han hadde sår på bryst og håndledd, hvorav det siste «blødde nokså meget», og endelig at man på hans klær gjenfant merker såvel etter stikk som blod. I et sunt folk er en hedersmanns ord nok; i vårt despotiske plutokrati er ikke engang legeattest nok – den blir som et lite pip i brølet fra propagandasenderne som holder alles oppmerksomhet fanget. De fleste valgte å tro på de notoriske landsforrædernes ord mer enn på den manns om hvem Bondepartiets fører, Moseid, i Stortinget den 30. juni 1932 etter Quisling-sakens behandling uttalte: «Etter at jeg har lært statsråd Quisling å kjenne, føler jeg meg fullt forvisset om at han i sjelden grad fortjener alle rettskafne menneskers aktelse og tillit, både på grunn av sine karakteregenskaper og sin dyktighet.»

Quisling_13

Resultatet av Quisling-saken ble således at regjeringen ignorerte Stortingets henstilling om å ta affære. Den foretok seg intet mot de folk som beviselig søkte å bringe Norge under Sovjetstjernen. De skyldige slapp fri, mens Quisling i folkeopinionen ble stemplet som en som hadde fremsatt ubegrunnede beskyldninger. Slik ble det norske folk ført bak lyset og slik lot det seg føre bak lyset. I 1945, da jødene og frimurerne hadde vunnet krigen, satt de anklagede fra 1932 i dommertribunalet som uransakelige oppmenn over sant og usant og allmektig hersker over liv og død. Da var det overhodet ingen som våget å ymte noe sant om Quislings karakteregenskaper. Da fikk han betale dyrt for sin fedrelandskjærlighet og selvoppofrelse i 1932. Tenk om noen da hadde hevet sin røst og sagt hva redaktør Domaas i Norges Handels- og Sjøfartstidende i 1932 så fortjenstfullt påpekte:

Det er på vei til å bli politisk samling i Norge. Fra de høyeste parlamentariske würdeträgere til de mest påaktede herredsstyresuppleanter i avdalene er all politisk kyndighet oppmarsjert mot statsråd Quisling. De har hver sin metode. Noen stikker med kniv og slår med batong, andre anfaller ham i avisene. De fineste og giftigste bare hvisker nyhetene fra munn til øre. Hva er det i veien med ham? Vet De ikke det? Han har tatt revolusjonssnakket og forberedelsene til fedrelandsforræderi alvorlig. Han slo Menstadopptøyene ned med makt og etterpå holdt han en tale i Stortinget. Ikke en stor glimrende som en alminnelig parlamentarisk vindmølle. Quisling er ikke noe å sende til Genève. Det var en stillferdig, alvorlig, fedrelandsbekymret tale. Mannen kjenner revolusjonen. På Russlands stepper har han sett skarer dø sultedøden. Han har sammen med Nansen reddet dem som kunne hjelpes, og ytt andre en siste lindring. Dette vil han spare sitt eget folk for. Da han fremla dokumentbevisene så het det: Ja, dette har vi visst så lenge vi har regjert. Det er ikke noe nytt. Forundret spurte den menige mann: Har de visst det uten å gjøre noe med det? Man fikk ham ikke bort den gang. Det ante parlamentarikerne at denne mann allerede hadde en livvakt av menige velgere. Man bad ham komme og holde foredrag. Han kom i små foreninger og større. På sin stillferdige måte talte han alvor slik at det gikk til hjertene.

Ellers satt han fredelig nede i Forsvarsdepartementet og søkte å gjenskape et landsforsvar av de midler som kunne skaffes. Quisling fikk ikke være i fred. Man angrep ham på æren. Det het at han slett ikke var blitt overfalt. Så holdt han foredrag for de konservative studentene for lukkede dører. På ny kom skravlet i gang. Hadde han talt alvor til dem også? Studentene som år etter år utsettes for revolusjonær propaganda, ikke bare i Studentersamfundet, men også på Universitetet, hadde han virkelig overfor dem opptrådt mot det påtenkte, det planlagte, og det organiserte landsforræderi! Så farlig var det ikke. Det ble konstatert at Quisling hadde talt filosofi. På filosofi kan en forsvarsminister ikke avskjediges. I tilfelle måtte det være kirkeministeren. Om Quisling er en stor mann vet vi ikke. Vi kjenner ham ikke nok til å kunne dømme om hans mot, hans handlekraft og intelligens. Bare én ting er sikkert, han har løftet en fane, hvorom samles alt det som ennå finnes av fedrelandssinn og vilje til å verne dette frie samfunn mot indre og ytre fiender. Flokken økes fra dag til dag. Det skal statsråd Quisling vite, at det taktisk-parlamentariske valakki med revolusjonsmødre, bolsjevikfadderne og hele den borgerlige unnfallenhets kleresi, det er ikke det norske folk. Hundre tusen søker til den fane han bærer – om ikke for hans skyld så for fanens!

Quisling-saken og overfallet i Forsvarsdepartementet i et forsøk på å snikmyrde Quisling eller stjele vitale dokumenter, kombinert med politiets unnasluntring fra skikkelig etterforskning (saken ble aldri oppklart), burde ha satt det norske folk i alarmberedskap. Politi og domstoler var og er spekket med frimurere og folkeforrædere akkurat som presse og Storting. Men de skyldige selv brakte så mye motsigelsesfylt og forvirrende snikksnakk, ryktebørsen jobbet seg rødglødende, at folket ble bedøvet og handlingslammet. Et fremmed vesen hadde alt bemektiget seg vårt dyre fedreland. Quisling skrev om dette i boken «Russland og vi»:

Russland fremstiller seg allerede fra de eldste tider som et land hvor nordisk og asiatisk vesen kjemper med hverandre om herredømmet. Denne kampen er nå ført over til vårt hjemlige folk og til våre egne sinn. Ja, man kan med en viss rett si at de største motsetninger i verden i våre dager, og i vårt land i særdeleshet, reduserer seg til en tvekamp mellom det nordisk-europeiske prinsipp og det asiatisk-orientalske prinsipp, som er bolsjevismen.

Han innså at denne bolsjevismen ble forkynt som et politisk evangelium, som til tross for at det bygget på et gudløst livssyn, var blitt en slags religion for sine tilhengere. Kommunismens læresetninger var en eneste stor utfordring til vår nordiske kultur, og denne lære innledet siste fase i en tusenårig kamp mellom vår idealisme og deres materialisme. Quisling skrev:

Skal vi få vårt folk bort fra denne kortskalle-religion og forhindre at marxismen før eller senere slår igjennom, trengs et grundig og bredt anlagt opplysningsarbeid. Vårt folk må bringes til å forstå at dets livgivende grunnlag er dets nordiske avstamning og egenart og en virkelig religiøs og ansvarsbevisst livsoppfatning. Som ethvert annet samfunn som vil redde seg fra en alvorlig krise, må det finne tilbake til sitt grunnlag, og på dette grunnlaget utfolde sine krefter.

I parentes bemerket, for dem som er ubevandret i antropologi, er «kortskalle» her ikke en nedsettende, men en saklig og vitenskapelig betegnelse fra kraniometrien: Asiatiske raseelementer (f. eks. den forasiatiske rase) er typisk kortskallede, mens vi av nordisk rase er langskallede. Etter sine ti år i Russland hadde Quisling dannet seg et klart bilde av revolusjonens rasemessige drivkrefter og følger:

Bare det vi har sett i Russland av revolusjonens virkninger på det fysiske området av menneskelivet (folkehelse og rase) er nok til å gjøre bolsjevismen til en av de dystreste tildragelser i menneskehetens historie. Den humane iakttaker vil feste seg ved revolusjonens uhyre menneskeofre i sin alminnelighet. Mens den mer vitenskapelig anlagte kanskje særlig vil tenke på at revolusjonen har gått så hardt ut over Russlands intelligens og høyere menneskemateriale. Fra begge synspunkter er bolsjevismen en forbrytelse, større enn kapitalister og imperialister noensinne har gjort seg skyldig i. Og fra det siste synspunkt i særdeleshet (som raseødeleggende) en synd mot historiens hellige ånd, som ikke tilgis hverken nå eller i ettertiden.

Hva gjør den sosiale revolusjonen med menneskene? Når sedene oppløses og autoritetene fjernes? Han skriver:

De fleste mennesker i vårt land er heller ikke kommet lenger enn at de i virkeligheten ikke holdes i ave av moralske overbevisninger (som man kanskje innbiller seg), men av frykt for statens straffende hånd og fremfor alt av samfunnets faste hevd og skikk. Når disse autoritetene vakler eller oppløses, slik som alltid skjer i en sosial revolusjon, da våkner de lavere instinkter hos mennesket, og mennesket bruker sin fornuft ofte bare til å være mer dyrisk enn dyret. I slike tider kommer også ulvene frem av skogene. Gamle og nye forbrytere finner sin anledning under de oppløste forholdene. Den slags underjordiske spiller en stor rolle i enhver sosial revolusjon. Gruoppvekkende eksempler kan man berette om fra Russland.

Var det sannsynlig at revolusjonen ville spre seg fra Russland, at verdensrevolusjonen ville slå i gjennom? Sjansene var ifølge Quisling små såfremt verdensfreden kunne bevares. Men selv i dette tilfellet måtte man regne med revolusjoner i enkeltland hvor la-det-skure politikken, laissez-faire, og halve forholdsregler førte til utålelige tilstander. Så lenge det nordiske mennesket holdt seg sunt og tallrikt, og altså krig mellom ulike hvite nasjoner kunne unngås, ville det med letthet avverge trusselen fra bolsjevikene. Selv et Tyskland i kaos hadde vist dette i 1919. Men hva om de europeiske staters rasesammensetning skulle endres og andre raser enn den nordiske bli fremherskende? Han skriver:

Men undergangen truer kanskje på lumskere måte. Som man vet dominerer de mindreverdige menneskeslag Europa mer og mer alene ved sin sterkere formering. Det er i denne forandringen i mennesketypene sammen med bolsjevismen at dødsfaren ligger for den vestlige sivilisasjonen.

Det er vel denne konklusjon også våre dagers bolsjeviker har trukket, og derfor de driver masseinnførsel av mennesker fra den tredje verden til Europa.

De dramatiske og grufulle årene i Russland forsynte Quisling med det forråd av erfaring som hans tanker arbeidet med resten av livet. Hans videre liv og ferd, og hans endelikt, var i høy grad bestemt av ungdomstidens store eventyr, om man kan bruke et slikt ord, i Gardariket, og i så måte delte han skjebne med Olav den hellige. Han stiftet som nevnt bevegelsen Nordisk Folkereisning da han kom hjem, og som symbol brukte han naturligvis Olavskorset. I denne eiendommelige nyskapningen tør man se fullendelsen av nasjonalromantikken og den germanske frigjøringen i livskunstens gjenfødelse. Den nordiske ånd utfoldet seg fra nå av ikke bare i dikt, men i livet selv. I 1931 utkom retningslinjene. Her beskriver han det Norge han fant da han vendte hjem fra Russland:

Vårt folks velstand og krefter ødes i ufruktbar partipolitikk og meningsløse arbeidskonflikter. Samfunnets enhet og sammenheng er brudt. Den bolsjevikiske og rabulistiske ånden brer seg i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig sosial revolusjon, den største tragedie et folk kan oppleve. Vårt folk synes angrepet av en dødelig sykdom som fører det mot anarki og oppløsning.

Quisling_14

Hvis Norge skulle unngå å bli kastet på verdenshistoriens skraphaug som nasjon, måtte det mer til enn usammenhengende valgagn for å bekjempe den slags religion en tredjedel av folket bekjente seg til i marxismen. Den lunkne borgerlige politikken, som enten ville at alt skulle bli ved det gamle eller som gikk på akkord med de revolusjonære, stod for fall. «Men vi må helt til bunns i saken«, skrev Quisling.

Vårt politiske syn og vår politiske gjerning må være grunnet på og gjennomtrengt av det sanne nasjonale, og av en dyp og moralsk verdensanskuelse; må liksom bolsjevismen være en politisk-religiøs bevegelse. Og det må være en folkereising. Det er fra folket forandringen må komme, bryte frem av folkebevisstheten, som finner seg selv, befrir seg fra fortrollingen, og endelig i farens stund erindrer at over de enkelte partier står det hele folks store parti.

Hva er det sanne nasjonale og hva er det folket finner i seg selv?

En sådan folkereisning må bygge på det faktum at nordmennene sammen med de andre skandinaviske folk utgjør kjernen i den store folkefamilie som representerer det mest verdifulle raseinnslag i menneskeslekten, den store nordiske rase. Disse raseegenskaper som vi er bevarere av, forplikter samtidig som de betinger en bestemt politikk ute og hjemme. Vi skal ikke ta til løsen importerte, mindreverdige idéer som slett ikke passer for vår egenart. Men vår politikk må, foruten å stemme med tidens krav, også være overensstemmende med vår rases behov og streben. Nasjonal gjenreisning er fåfengt arbeid hvis man ikke gjenoppliver den nordiske ånd. Vårt folks fremgang henger uløselig sammen med bevarelsen av dets nordiske blod, og tar vi ikke vare på vår nordiske egenart, taper vi den.

Det var klar tale. Først sikre det biologiske livsgrunnlag, arven fra forfedrene. Og så? Utfolde den nordiske rasesjelen:

Det annet grunnlag for folkereisningen, liksom det er det for vårt folks eksistens, må være en åndelig og ansvarsbevisst oppfatning av tilværelsen. Når vi erkjenner de dype sannheter i det historisk forgangne og historisk bestående, og ser de store ting som folk av nordisk rase har utrettet for verdensutviklingen helt fra historiens begynnelse inntil denne dag, da de står kraftige som aldri før; (den indiske, persiske, og gresk-romerske kultur, liksom den europeiske og den amerikanske kultur, skyldes vesentlig nordiske folks innsats); og vi samtidig er overbevist om at det er guddommens vilje som åpenbarer seg i verdenshistoriens utviklingsgang; så må vi også, uten å underkjenne andres betydning og innsats, ha lov til å tro på de nordiske folks, og deriblant vårt norske folks, fortsatte misjon i verden. Mange tegn tyder også på at de nordiske folk her i det egentlige Norden nå er kalt til å spille en ny og større rolle i utviklingen, i det de trekkes mer og mer inn i verdensbegivenhetene. Og alt stort er begynt som smått.

På dette dobbelte grunnlaget av rase og åndelig livsanskuelse ville Quisling gjenreise Norden. Målet som man på dette grunnlaget skulle strebe henimot så han i den enkelte, i personlighetens utvikling. Denne er knyttet til samfunnets utvikling, men samfunnet er middel, ikke mer, og det skal ledes av de beste, de største personligheter.

På et dypere plan må man se i øynene at individet er et forbigående fenomen og at bare rasen har potensialet til å bestå. Naturens kjensgjerninger dikterer oss at individet er middel og rasen mål, og ikke omvendt. Ellers kan hele problematikken synes noe kunstlet, for hvordan kan individet tjene rasen, om ikke ved å utvikle sine evner og forme en sterk og fast karakter? Den nasjonalsosialistiske stat betrakter ikke alle nordiske mennesker som like; tvertimot skal de beste dyrkes frem og gjøres til førere for folket – førere, men ikke tyranner; de skal tjene folket og rasen, ikke utbytte det for sine individuelle formål. Det fullkomne styret er det som nøyaktig gjenspeiler likhetene og forskjellene i folket. Men fordi staten får sin styrke fra nasjonens ensartethet – bare nasjonalstaten kan i lengden bestå – er det nødvendig å sikre at fellesskapet i folket forblir sterkt. Innvandring av fremmede mennesker oppløser fellesskapet og bringer statens undergang og folkets død. Det historiske skoleeksempel er Rom.

Quisling_12

I en stat hvor fellesskapet er svakt blir styret nødvendigvis tyrannisk og undertrykkende – vi ser dette i Norge i dag, etter 40 års innvandring: ytringsfriheten f. eks. er klart svekket og forskning og debatt innskrenket eller ensrettet. Hvor Eidsvollmennene tillot enhver frimodige ytringer om statens styre, har regimet i dag begynt å fengsle dem som kritiserer dets politikk. Det er et tegn på at staten er truet, fordi enheten og enigheten i folket er svekket. Men hvor enheten i folket er sterk, kan staten utvide sitt myndighets- og virksomhetsområde uten at dette oppleves som undertrykkende, og da blir også staten sterk. Nasjonalsosialismen er altså ingen egalitær doktrine; den erkjenner at rasene er forskjellige og at individene innad i hver rase er forskjellige. Å betrakte og behandle alle som like, for ikke å snakke om å fremtvinge (tilsynelatende) likhet, det er marxisme og sosialdemokrati og er nasjonalsosialismen fremmed. Den tvangsutjevningen som foregår i våre dagers sosialdemokrati, hvor de flinke blir holdt igjen, vil feies ut av samfunnet så snart NS-staten etableres. NS-staten vil sørge for at hver enkelt får sjansen til å utvikle sine medfødte evner og anlegg så langt disse rekker. Å ofre seg for fellesskapet er ikke synonymt med tvungen likhet, som er rådende i det dødbringende tyranniet som er dagens egalitære samfunn.

Quisling ville altså forbinde «den nordiske tanke» med en religiøs og moralsk verdensoppfatning såvel som med hensynet til den moderne utviklings krav. Denne bevegelsen skulle med sin grundighet og følelsesbetoning skaffe folkefellene noe å leve og dø for, og ikke stagnere i rent forstandsmessig belæring. Den var skapt for å ta kampen opp mot marxismen, hvor den borgerlige pragmatikken kom til kort. Retningslinjene for Nordisk Folkereisning var oppdelt i fem punkter. Det første punktet gjaldt samfunnets indre sikkerhet og frie utvikling. Annet punkt sammenfattet det positive budskapet, som fremstilt ovenfor. Tredje punkt tok for seg tidens brennende sosiale spørsmål og oppstilte en nasjonal arbeiderpolitikk. Fjerde punkt dreiet seg om den alminnelige samfunnspolitikken og organiseringen av samfunnet. Endelig i femte punkt trakk han opp grunnlinjene i utenrikspolitikken, hvor han mante til samarbeid mellom nordiske og nordisk innstilte folk over hele verden – i denne sammenheng gjorde han seg følgende tanker:

Verdenssivilisasjonen hittil er for en vesentlig del skapt og båret frem av den nordiske rase, og av nordisk innslag i andre folkestammer. Hele denne sivilisasjonen er nå truet av mindreverdige rasers kulturnedbrytende bevegelser. Skal denne krisen kunne overvinnes, er det en hovedbetingelse at de forskjellige nordiske og nordisk innstilte folk finner hverandre og når frem til et redelig og forståelsesfullt samarbeid for verdens organisasjon og fredelige utvikling. Samtidig vil en sådan utenrikspolitikk trygge Norges stilling i verden, og kunne til fordel for oss selv og andre skape virkefelt for det overskudd av kraft som ikke kan ventes å finne anvendelse innen vårt eget land med dets begrensede muligheter. Denne målbevisste utenrikspolitikken vil således også kunne bidra til å løse en god del av våre indre vanskeligheter.

Quisling_11

Så er vi tilbake igjen hvor vi begynte – 17. mai 1933 delte man ut et særtrykk som inneholdt et opprop undertegnet av Vidkun Quisling. Det var oppfordringen til Nasjonal Samling. Her heter det blant annet: «Den økonomiske, sosiale og politiske utviklingen i vårt land gir anledning til alvorlig bekymring, berører direkte enhver nordmanns eksistens, og kan bli avgjørende for hele vårt folks fremtid.» Og: «Med det nåværende partivesen er imidlertid utelukket å oppnå den kursendringen i politikken som er en nødvendig forutsetning for den økonomiske og sosiale gjenreisning og nyordning som må komme.» Quisling fremhevet spørsmålet om sosial ening som det viktigste i tiden, og understreket at ingen av de bestående partiene kunne løse det, fordi de alle var klassepartier. Samling mellom disse partiene i kompromissets tegn hadde man også dårlig erfaring med. Det gjaldt å ikke gjøre seg noen illusjoner, men å bygge opp en kampdyktig politisk organisasjon med positive ideer.

Slik som det nå er, monopoliserer revolusjonspartiene folkets trang til fremskritt og til politisk og sosial nyorientering. I den borgerlige døgnpolitikk finnes ikke engang antydning til forsøk på å se problemene i sammenheng og overensstemmende med tidens og nødens krav. Det eneste som gjøres er spredte tiltak som ikke rekker utover det som er nødvendig for å holde det gående på et slags vis fra dag til dag.

Slik beskrev han folkets og landets tilstand sett i fugleperspektiv:

Den politiske grunnstemning i vårt folk i dag er lede over partipolitikken. En voksende uro og usikkerhet for fremtiden. Mistrøstighet over de knugende skatter og gjeldsbyrder. Forbitrelse over de meningsløse arbeidskonflikter og fagforeningstyranniet, over den bolsjevikiske og rabulistiske ånden som støttet av fremmede makter brer seg i våre bygder og byer. Over de konservatives mangel på innsats og de liberales tvetydige spill med landets og dets borgeres skjebne. Ved siden av bonden som drives fra gård og grunn står tusener av arbeidsløs ungdom. Det norske folk er i virkeligheten kommet til en skillevei, hvor valget er så skjebnesvangert som aldri før i dets historie.

Den eneste farbare vei ut av uføret var å oppta arbeidet for en åndelig og nasjonal vekkelse, og samle alle de krefter som hadde den samme positive innstilling i en aktiv nasjonal og sosial bevegelse på tvers av partiene. I denne skulle bonde, arbeider og borger finne hverandre og samles om løsningen av de felles nasjonale oppgaver. I den skulle de spredte viljer og krefter forenes under Solkorset til en ny nordisk makt.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
A.Fjell
A.Fjell
4 måneder siden

«han tar feil når han sier at bolsjevikene først tydde til terror da de selv ble utsatt for terror – jødiske oppviglere og revolusjonsmakere hadde alt i flere årtier drevet terror mot den russiske stat og begått en rekke attentater og snikmyrdet blant annet de tre siste tsarene.» Ja, jammen tok han feil der! Jeg visste ikke at Quisling var så til de grader naiv og innsiktsløs på den tiden. Og at hadde et så nært forhold til en av Djevelens stedfortredere, Trotskij (jøden Bronstein), at denne ville ha ham som sin «stabsjef», er ganske sjokkerende. Skulle gjerne sett kildene… Les mer »