WEF: Blinkens arroganse avslører et Amerika med et sykt selvbilde

KOMMENTAR USAs jødiske utenriksminister uttalte på onsdag ved World Economic Forum at verdens nasjoner nå mer enn noen gang trenger og etterspør et amerikansk engasjement.

Denne uken har World Economic Forum 2024 gått av stabelen i Davos i Sveits. På onsdag holdt USAs jødiske utenriksminister Anthony Blinken en offisiell diskusjon med den jødiske New York Times-journalisten Thomas Friedman, som har vunnet flere priser for sin journalistiske innsats for sitt folk og okkupasjonsmakten Israel. Temaet for dagens samtaler var USAs rolle i verden.

WEFs president Klaus Schwab introduserte Blinken for publikum med følgende orwellske tirade:

En nøkkelfigur i utformingen av den internasjonale dagsorden, samt i å fremme globale partnerskap

Palestinakonflikten og Midtøsten

Diskusjonen handlet innledningsvis om Midtøsten, hvorpå Blinken hevdet at han ser «en ny og håpefull fase» i utviklingen, og at flere arabiske land som Saudi-Arabia «ønsker et normalisert forhold» til Israel og «anerkjenner den jødiske statens behov for sikkerhet». Ifølge Blinken blir Iran samtidig mer «isolert», og han argumenterte for at landet i økende grad står overfor et valg om hvordan de skal forholde seg til den generelle utviklingen i regionen.

Blinken beskrev USAs pro-israelske linje som en streben mot et mål der «Israels sikkerhet er fullt garantert», samtidig som en palestinsk stat ledet av «en reformert palestinsk myndighet» må opprettes. På spørsmål om hvorfor denne myndigheten ifølge han må «reformeres», og hva som gir USA retten til å diktere hvordan den er utformet, svarte han med det motstridende svaret at «dette må avgjøres av palestinerne selv». Blinken ga samme type svar på spørsmål om Netanyahu er den rette personen til å lede Israel mot en anerkjennelse av en palestinsk stat:

– Dette er opp til Israels folk å avgjøre.

Svaret fremstår som absurd eller falskt, ettersom Netanyahus grad av lempelighet for oppgaven ikke nødvendigvis henger sammen med hvor stor folkelig støtte han har.

Videre må Blinken antas å være kjent med den israelske statsministerens nylige uttalelse:

– Vi vil fortsette å etnisk rense Gaza uansett hva Den internasjonale domstolen sier.

Til dette kan legges til Netanyahus tidligere forsikringer om at det aldri vil bli en palestinsk stat så lenge han er Israels statsminister, samt hans kommentar i fjor høst der han konsekvent avviste forslag om et gjenopprettet palestinsk selvstyre, etter den nåværende konflikten:

– Glem det, Biden!

Den samme typen svar som nedtoner USAs involvering leverte Blinken også på andre spørsmål, og som konkret fremhever denne føderasjonens funksjon som verdenspoliti – en rolle han noe motstridende hyller, og fortalte at «hvis vi ikke tok ledelsen, ville noen andre gjøre det, med mindre tilfredsstillelse av amerikanske interesser som resultat». Og hvis ingen tok initiativet, ville «et vakuum oppstå – et enda verre alternativ – som historien har lært oss – betyr kaos, mørke og eskalerende konflikter».

Retorikeren Blinken

Som retoriker er Blinken kanskje dyktigere enn USAs president Joe Biden. I motsetning til den svimlende presidenten velger han sine ord og sin fremtoning på en bevisst måte. Den kyniske utenriksministeren markedsfører seg som en gjennomtenkt filosof og spiller alltid litt oppslukt av sorg over menneskers lidelser. Han finner det litt vanskelig å tro, som han forklarte til Friedman, at så mange benekter palestinernes «grusomheter mot jøder»: familier som blir «brent levende» og «barn som blir henrettet foran sine foreldre og slikt». Riktignok er dette helt ubekreftet informasjon, mens IDFs masseslakt av over 25 000 palestinere etter 7. oktober i fjor er bevist. Til sammenligning anslås Hamas å ha drept rundt tusen israelere under Al-Aqsa-stormen.

Blinkens store svakhet som retoriker/skuespiller består imidlertid hovedsakelig av hans tendens til å overspille til tider, og det med et åpenbart tap av troverdighet som resultat. For eksempel, når han i intervjuet ble spurt om «verdien» som han og resten av USAs politiske ledelse knytter til jødenes liv, sammenlignet med palestinernes liv, svarte han at «det er det samme» og la til med en tvungen skjelving i stemmen at hans «hjerte blir knust hver gang en palestiner dør».

Friedman sammenlignet utenriksministerens «tøffe oppgave» med den jødiske forgjengeren Henry Kissinger (USAs utenriksminister 1973-1977), og som ifølge han hadde noe «mindre tyngende plikter». Ifølge Friedman unngikk Kissinger «bråkmakerne» Hamas, Hizbollah og Houthi, og han hadde Anwar (Sadat ) (Egypts president fra 1970-1981) eller Golda (Meir) (Israels statsminister fra 1969-1974) å ringe når han trengte noen å snakke med. Hvilken moderne leder i verden må Blinken vende seg til?, lurte Friedman.

Ukrainakonflikten og Kina

På spørsmål om hvorfor det er så viktig for USA at Ukraina vender seg vestover, svarte Blinken ikke overraskende med å si at dette valget er helt og holdent «ukrainernes eget», noe han «ikke har tatt den minste stilling til» – men likevel støtter, nettopp fordi det er «de selv som har valgt denne veien». Videre uttalte utenriksministeren at Russland «mislyktes i sine intensjoner om å utslette Ukraina», og at den tidligere supermakten i dag har «en kraftig forverret posisjon økonomisk, militært og diplomatisk» sammenlignet med før starten av sin «fullskala invasjon».

Dette bildet av Russland befinner seg imidlertid et sted på skalaen mellom «tungt manipulert bilde av virkeligheten» og «direkte løgn». En slags polarisering mellom Russland og hoveddelen av den vestlige verden har riktignok funnet sted, men i ulike deler av verden – og også i flere deler av Vesten – har førstnevnte side blitt utpekt som seierherren i den økonomiske krigen mellom partene, som forkynt av sistnevnte side. Russland har definitivt lidd militære, økonomiske og diplomatiske tap under den pågående konflikten, men har også vunnet nytt terreng gjennom nyetablerte samarbeid internasjonalt, inkludert innenfor BRICS. Blinken gir ingen redegjørelse for hvordan han beregner saldoen på denne kontoen.

Noen forhandlinger om fred eller våpenhvile kunne Blinken ikke se for seg, men understreket at «USA, som Ukraina, er klar til å diskutere» med et Russland som «på alvor har revurdert sin holdning».

Når det gjelder USAs holdning til Kinas handlinger på verdensscenen, kommenterte Blinken at det er «ekstremt komplisert». Friedmans forsøk på å «lage en ripe i utenriksministerens diplomatiske ferniss» med spørsmålet om han virkelig ikke har spurt den kinesiske presidenten Xi Jinping om hvorfor han «henger med en taper som Putin», parerte Blinken det med en kvalt latter og kommentaren at han «engasjerer seg i diplomati» og derfor foretrekker å ikke kommentere det journalisten sa.

«Verden skriker etter oss»

På spørsmål om sitt syn på USAs rolle i verden i dag, svarer Blinken:

– Jeg hører det fra praktisk talt alle land: De vil ha USA! De vil at vi skal være til stede, de vil ha oss ved bordet, de vil at vi skal lede.

– Når Washington mislykkes med å ta til seg et stort spørsmål, blir det enten håndtert av en annen nasjon – sannsynligvis til skade for amerikanske interesser – eller det at ingen andre tar ledelsen.

Den stiliserte fremstillingen av Amerika som Blinken byr på, passer neppe den filosofen han ønsker å fremstå som. Sannheten er at sionismen forfektet av USA og Israel blir hånet, hatet og foraktet i demonstrasjoner rundt om i verden.

Men «geopolitisk turbulens og konflikter rundt om i verden» er, ifølge utenriksministeren, nasjonenes økende ønske om amerikansk diplomatisk eller militær intervensjon for å løse deres ulike kriser.

– Det er i dag en større etterspørsel enn noen gang tidligere, etter vårt engasjement, etter vårt lederskap i partnerskap med andre, hevder Blinken og legger til:

– Nå er det derfor opp til Washington å transformere sine ulike geopolitiske partnerskap til effektive instrumenter for å løse globale utfordringer som Israel-Hamas-krigen.

Og ifølge Blinken er USAs ledende globale rolle ikke begrenset til spørsmål knyttet til militær sikkerhet.

– Når andre nasjoner ser de innenlandske investeringene USAs president Joe Biden gjør, som å finansiere store infrastrukturprosjekter og klimateknologi, innser de at vi faktisk mener alvor med oss ​​selv, til tross for den delvise funksjonssvikten som er skildret på avisenes forsider, sier Blinken og gir deretter en beskrivelse av hvordan globalt amerikansk lederskap allerede er på god vei til å forene verden:

– Når det kommer til noen av tidens virkelig store spørsmål – enten det er hvordan vi skal håndtere Kina eller hvordan vi skal håndtere Russland – har vi nå oppnådd en større grad av konvergens mellom oss selv og våre nøkkelpartnere i Europa, Asia og også i andre deler av verden – enn det som har vært tilfelle på noe tidspunkt i moderne tid.

Men disse ordene høres nokså tomme ut og ser ut til å ha blitt ytret av en person som helt har mistet kontakten med virkeligheten. For å finne anti-amerikanske følelser like sterke, eller sterkere enn de som blomstrer nå – og dette gjelder også USA og mange av de landene Blinken anser for å være sine «nøkkelpartnere» – må man nok tilbake til Vietnamkrigens dager.

/Kristoffer Boström