Hjem Artikler Wernher von Braun – mannen som førte mennesket til månen

Wernher von Braun – mannen som førte mennesket til månen

2
DEL

HISTORIE Wernher von Braun ble født den 23. mars 1912 i den tyske provinsen Posen (som ble etnisk renset for tyskere etter krigen og nå er en del av Polen). Han regnes som rakettforskningens far og mannen som førte mennesket til månen.

640px-vonbraun1

Wernher von Braun var tidlig fascinert av raketter og romfart. Da han var ung leste han og ble inspirert av den tyske rakettforskeren Hermann Oberths bok «Die Rakete zu den Planetenräumen» (1923).

I 1930 studerte von Braun ved Berlins tekniske universitet. Samme år ble han medlem av en forening for romfart (Verein für Raumschiffahrt) som samlet rakettamatører som ikke bare delte visjoner om fremtidens romferder, men også bygde raketter og testet dem på et gammelt skytefelt utenfor Berlin. Mange av medlemmene i foreningen skulle senere bli kjent innen rakettforskningen.

Det sies at den unge von Braun ved et møte med den sveitsiske rakettforskeren Auguste Piccard sa: «Vet du, jeg tenker å reise til månen en dag.»

Da nasjonalsosialistene kom til makten fikk rakettforskningen statlig støtte. 22 år gammel, i 1934, skrev von Braun en doktorgradsavhandling som ble hemmeligstemplet av hæren da den omhandlet raketter som ble drevet av flytende drivstoff.

I 1936 ble det bygget et hemmelig militært forskningsanlegg i Peenemüde (Heeresvesuchsanstalt Peenemünde) på øyen Usedom i Østersjøen. Dette anlegget regnes som krybben for moderne raketteknologi. Her ble von Braun teknisk sjef under sin daværende sjef Walter Dornberger. Peenemünde var selve symbolet for tidens høyteknologi og en rekke ulike raketter, radiostyrte luftverns- og sjømålsroboter med mer ble utviklet der. Som en detalj kan det nevnes at verdens første kameraovervåkningssystem (CCTV) ble utviklet og installert i Peenemünde.

I 1937 ble Wernher von Braun medlem i NSDAP og i løpet av andre verdenskrig ble han til og med SS-offiser. Adolf Hitler utnevnte ham personlig til professor.

På slutten av 1942 gav Hitler klarsignal til å utvikle og produsere von Brauns A4-rakett (Aggregat 4) som et retaliasjonsvåpen (Vergeltungswaffe), som senere også skulle få navnet Vergeltungswaffe 2 (V2). Deres forgjenger var en flygende bombe, den pulsjetdrevne V1.

640px-Esquema_de_la_V-2

V2 var en ballistisk rakett som veide 12.500 kg, var 14 meter lang og nådde en maksfart på 57000 km/t. Den hadde en rekkevidde på 320 kilometer og bar et stridshode på 1000 kg.

Bakgrunnen for Hitlers ordre om produksjon av såkalte retaliasjonsvåpen var den stadig mer intensive og voldsomme bombekrigen, der spesielt britene (og senere amerikanerne) med sine strategiske bombefly vilkårlig angrep tyske byer. I følge Hitler kunne denne bombeterroren kun møtes med terror, derav navnet retaliasjon på disse nye våpnene.

640px-vonbraun4

Den 8. september 1944 ble den første armerte V2-raketten avfyrt – målet var Paris. Samme dag ble den første raketten mot London avfyrt. Statsminister Winston Churchill tiet og ingenting ble rapportert i radio eller aviser om bombeangrepet mot London i flere uker. Rakettenes fremste mål var London og Antwerpen, ettersom byens havn var strategisk viktig da den ble anvendt av de alliertes hærer. Totalt ble London truffet av 517 raketter, ytterligere 537 slo ned andre steder i England og 1265 slo ned i Antwerpen før krigen tok slutt.

Den 2. mai 1945, etter at man hadde fått vite at Hitler var død, overgav von Braun og hans forskerteam seg som fanger til de amerikanske styrkene. Under fangenskapet ble han og mange andre tyske vitenskapsmenn rekruttert av amerikanerne under Operation Paperclip.

Fra og med 1950 ledet von Braun den amerikanske hærens rakettutvikling. Han og hans team av tyske vitenskapsmenn utviklet blant annet Redstone-raketten, som var den første ballistiske raketten som kunne bære kjernevåpen. Von Braun ble senere direktør for utviklingsenheten i Army Ballistic Missile Agency der han blant annet utvikles Jupiter C, raketten som ble brukt for å sende den første amerikanske satellitten i verdensrommet i 1958.

På 50-tallet startet von Braun å propagere for romferder i USA. Han uttalte seg i aviser og skrev artikler om romfart og månelandinger. Han foreslo å bygge romstasjoner og kom med forslag om hvordan man kunne reise til Mars. Han lagde til og med sammen med Walt Disney et TV-program om romfart som kom til å bli et av de mest populære tv-programmene i USAs historie.

I 1960 ble Wernher von Braun direktør for NASAs Marshall Space Flight Center i Huntsville der blant annet Saturnrakettene ble utviklet. Nesten alle som arbeidet under von Braun var tyske forskere som arbeidet i Peenemünde.

Wernher von Braun og John F. Kennedy – 1963.
Wernher von Braun og John F. Kennedy – 1963.

Da Sovjetunionen sendte satellitten Sputnik til verdensrommet i 1957, og sendte opp Jurij Gagarin i 1961 som første menneske i verdensrommet, startet romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Etter at von Braun forsikret president John F. Kennedy om at han virkelig kunne gjøre det mulig å sende mennesker til månen holdt Kennedy en tale til kongressen i 1961 der han lovet at Amerika innen tiårets slutt skulle sette et menneske på månen, og gav Wernher von Braun klarsignal til å starte det enorme prosjektet – å sende mennesker til månen.

Den 16. juli 1969 startet Apollo 11 sin ferd fra jorden til månen. Den 20. juli ble Neil Armstrong det første mennesket på månen.

Wernher von Braun døde den 16. juni 1977 som følge av nyrekreft.

2
Delta i debatten

avatar
2 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
0 Comment authors
Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
trackback

[…] Gosslau fra foretaket Argus, som hadde utviklet pulsjetmotoren. Under krigen ble Robert Lusser og Wernher von Braun rivaler da de konkurrerte om hvilke prosjekter som skulle få mest […]

trackback

[…] Wernher von Braun ledet utviklingen av V2; von Braun og hans medarbeideres arbeid med V2-prosjektet vant dessverre ikke krigen for tyskerne, men det hadde en avgjørende betydning for utviklingen av moderne raketter og utforskningen av verdensrommet. […]