Hjem Historie Dagens historiske «A furore Normannorum libera nos, Domine»

«A furore Normannorum libera nos, Domine»

HISTORIE År 793 innledes Nordens forsvarskamp mot pavedømmet og den kristne ekspansjonen. Den første dokumenterte av disse militære operasjoner skjedde på øya Lindisfarne.

Lindisfarne1

I løpet av hele 700-tallet pågikk stadige kriger fra pavedømmet, den frankiske hæren og det kristne presteskapet mot de germanske folkene på kontinentet. Med prinsippet om «kirkens sverd» ville Germania underlegges ved utgangen av århundret. Det kristne presteskapet hadde mye å si for denne krigføringen, noe man kan se ved at den kristne misjonæren og erkebiskopen Bonifatius fikk beskyttelse av den frankiske keiseren og hans armé.

På første halvdel av 700-tallet herjet den frankiske keiseren Karl Martell i Germania. Martell la under seg friserne, schwaberne, alemannerne og flere andre germanske stammer før han starten den store krigen mot Sachsen. Hverken Karl Martell eller den misjonæren han beskyttet, Bonifatius, nøyde seg med å underlegge germanerne militært, men plyndret, begikk massemord og ødela også deres hellige tilbedelsesplasser, blant annet Tors eik i Sachsen. I år 746 sendte Karlmann (Karl Martells sønn) ut en innkallelse til germanerne om å samles til fredssamtaler på det hedenske tinget i Kannstadt (dagens Stuttgart). Under de germanske lovene om tingfred stilte germanerne opp ubevæpnet, men ble plutselig omringet av den frankiske hæren og drept.

Den hensynsløse tvangskristningen ville eskalere under siste halvdel av 700-tallet, da korstoget ble ledet av frankerkongen og senere romerske keiseren Karl den store – hos germanerne kalt Karl Sakserdreperen. En av Karl den stores mest kjente «bragder» er ødeleggelsen av tilbedelsesplassen Irminsul i år 772, og massemordet på 4 500 ubevæpnede germanere i år 778, også kalt «Massakren i Verden».

En gravstein som beskriver nordiske soldater som angriper Lindisfarne.
En gravstein utenfor ruinene i Lindisfarne skildrer de nordiske soldatenes angrep.

I Norden var man godt kjent med hvordan kristningen hadde foregått i Europa. Man hadde fra før av gode handelsforbindelser med Sachsen og fikk hele tiden informasjon om hva som hendte på kontinentet. Widikund, som var saksernes leder under Karl den stores herjinger, hadde i perioder vært i Norden. Det er dokumentert at han besøkte Danmark og det er sannsynlig at han også var i Sverige.

Etter massakren ved Verden var det nåværende Tyskland i stor grad kuet, og det var svært sannsynlig at den kristne ekspansjonen ville fortsette nordover. I Norden visste man alt om dette, og med erfaringene fra Germania fantes det ingen intensjon om å la seg bli offer for massemord, plyndringer og angrep på helligdommer. I stedet for å vente på et angrep fra denne fienden fra sør begynte man heller å planlegge en motoffensiv. Denne motoffensiven, «vikingtoktene», beskrives i dag som rene plyndringsreiser, men bør heller regnes som organiserte militære operasjoner rettet mot spesifikke kristne maktsentre. Etter massakren ved Verden tok det bare 15 år før en nordisk marin hær angrep kristne sentrum i store deler av Storbritannia. Begrepet «marin krigshær» brukte paven om vikingtoktene på midten av 800-tallet.

Grunnen til at det var klostre som ble angrepet i til å begynne med var fordi det var der man i stor grad planla den kristne ekspansjonen. Misjonæren Willibrord hadde for eksempel fått sin utdanning innen kristen misjonering ved Lindisfarnes klosterskole. Wilibrord stod for utdannelsen til Bonifatius, også han fra Storbritannia, og de to jobbet sammen for å tvangskristne friserne. Willibrord forsøkte også å konvertere danskene, og da han ikke fikk det som han ville kidnappet han 30 gutter som han døpte. Willibrord, som de kristne utnevnte til helgen og «Frisernes apostel», har av de samme kreftene blitt løftet frem som en av de bedre kristne som kom fra Lindisfarne.

Lindisfarne

Den 6. juni (eller 8. juni) 793 angrep nordmenn det rike og mektige klosteret og biskopsfestningen på Lindisfarne. Noen historikere opererer også med datoen 6. januar.

Ifølge det som har blitt skrevet om angrepet på Lindisfarne var det veldig voldelig. Nordboerne, hvis brødre på kontinentet hadde fått sine tilbedelsesplasser skjendet og blitt utsatt for massemord under fredsforhandlinger, viste nå en helt annen side og satte hardt mot hardt. Munken Simon av Durham var et øyenvitne til overfallet:

Da de fremmede skipene nådde kysten hoppet besetningene i land, blonde menn med trukne sverd og høyt løftede økser. Og de dro til kirken på Lindisfarne, ødela alt på sin vei, trampet på den hellige plassen med møkkete steg, gravde opp altrene og beslagla den hellige kirkens skatter. De drepte noen av brødrene, noen førtes lenket bort, andre ble drevet ut naken og utskjelt, andre ble druknet i sjøen…

Karl den stores rådgiver, Alkuin, skriver i et brev:

Det smerter ham å høre hvordan hedningene har besudlet Guds hellige ting og spilt hellige menns blod rundt alteret, ødelagt det hus, til hvilket vårt håp var knyttet og i Guds tempel trampet på de hellige mennenes kropper som om de var møkk på gaten.

Etter Lindisfarne fortsatte Norden å angripe kristne maktsentre rundt om i hele Storbritannia før man også gav seg til Frankrike og der overfalt såvel klostre som den frankiske hæren. På denne tiden oppstod det blant munkene en bønn med følgende innledning: «Frels oss, o Gud, fra nordmennenes vrede.» Vikingtiden hadde begynt.