KRONIKK Nå da det ser ut som om vi nærmer oss slutten på Trump-æraen er det på tide for nasjonalister å reflektere over hvilken lærdom vi bør ta med oss fra de siste fire årene.
I 2016 sjokkerte den nå avtroppende presidenten Donald Trump hele verden med sin uventede valgseier til tross for utallige spådommer om hans uunngåelige nederlag. Han oppnådde dette ved å bryte med alle tradisjonelle regler for hvordan en republikansk presidentkandidat bør bedrive valgkamp ved å appellere til implisitt hvit identitet og hvit misnøye med masseinnvandring og økonomisk uthuling av den tidligere sterke industrialiseringen av det amerikanske Midtvesten. Nasjonalister burde ikke være så raske med å avfeie jødiske klager fra denne tidsperioden om at Trump påviste fascistiske tendenser som jødisk paranoia. Den pseudo-fascistiske energien som Trump viste seg i stand til å piske opp blant sine hvite støttespillere var et av nøkkelelementene bak hans seier til tross for et overveldende og ensidig bias imot ham blant vestlige medier. Det må imidlertid nevnes at dette til dels var en kynisk strategisk beslutning tatt av den jødiske masse-manipulatoren Arthur J. Finkelstein.
Nesten vel så sjokkerende er imidlertid hvor patetisk og impotent denne mannen, som for bare fire år siden virket som en nesten mytisk figur, fremstår nå som skumringen senker seg over hans tid i Det hvite hus. Siden valget i november har Donald Trump mottatt over 200 millioner amerikanske dollar fra sine velgere i håp om at det suspekte valgresultatet kan bli reversert. Til tross for utallige løfter fra Trump har per dags dato ingen resultater materialisert seg. Den amerikanske høyesteretten nektet til og med å i det hele tatt vurdere en juridisk utfordring av valgresultatet fra Texas, til tross for at tre av de sittende høyesterettsdommerne ble oppnevnt av Trump. Som et resultat av dette har «Stop the steal»-bevegelsen blitt kynisk omdøpt til «Stop the grift» av amerikanske nasjonalsosialister som Eric Striker og Mike Enoch, med den hentydningen at bevegelsens egentlige formål er økonomisk berikelse for Trump og hans affilierte på bekostning av de blant hans velgere som genuint tror at Donald Trump fremdeles kjemper på deres vegne (når den bitre sannheten er at han aldri hadde noen intensjon om å gjøre dette).
Sannheten er at Trump-familien har vært lojale allierte av amerikanske jøder siden 1950-tallet, da Donald Trumps far, Fred Trump, donerte land til konstruksjonen av et jødisk samfunnssenter i Brooklyn, New York. Donald Trump har fortsatt denne tradisjonen med hensyn til det faktum (som han forresten deler med den påtroppende presidenten Joe Biden) at så godt som alle hans barnebarn kommer til å være jødiske pga. hans barns valg av ektefeller.
Donald Trumps valgseier var dog viktig fra et metapolitisk perspektiv med tanke på at den representerte en seier over jødiske medier. Denne suksessen har imidlertid ikke ført til noen betydelige politiske seiere for hverken hans velgere eller hvite i vesten generelt. For bare en uke siden overførte Trump våpen vært en milliard USD til Marokko i bytte mot normaliseringen av forholdet mellom det muslimske landet og Israel, en beslutning som har potensialet til å føre til økt krigføringen i den nordafrikanske regionen og enda en flyktningkrise for et Europa som allerede er på randen av økonomisk sammenbrudd i den nære fremtiden.
Så sett i lys av disse fakta, har nasjonalister, enten de befinner seg i USA eller Europa, noe å tjene på å støtte Donald Trumps halvhjertede forsøk på å opprettholde makten? I en artikkel for «American Political Science Association» i 2014 undersøkte professorene Martin Gilens og Benjamin I. Page til hvilken grad forholdsvis økonomiske eliter og majoriteten har en effekt på amerikansk politikk. Konkusjonen var slående:
Multivariat analyse indikerer at økonomiske eliter og organiserte grupper som representerer interessene til privat næringsliv har en betydelig uavhengig innvirkning på amerikansk regjeringspolitikk, mens gjennomsnittlige borgere og interessegrupper som representerer store deler av befolkningen har liten til ingen uavhengig innflytelse.
Med andre ord, USA er et fungerende demokrati kun på papiret og i all realitet et plutokrati der private interesser dominerer over massene, og den enorme majoriteten av disse private interessene kontrolleres av jøder og deres nærmeste allierte.
Med tanke på dette blir fokuset blant så mye av det nasjonalistiske miljøet på valgfusk nesten absurd. Er det egentlig av noen reel betydning at stemmer forfalskes i et demokratisk system som allerede er designet for å være dysfunksjonelt? En kunne til og med argumentere for at fra nasjonalisters perspektiv som politiske dissidenter er dette en positiv utvikling, ettersom systemet undergraver sin egen legitimitet. Ikke noe annet sted er dette mer tydelig enn det latterlige faktum at amerikanske medier som for bare noen få år siden lanserte konspirasjonsteori etter konspirasjonsteori om at Russland stod bak Trumps seier i 2016 nå hevder at den amerikanske valgprosessen er hevet over enhver form for dysfunksjon og at det er fullstendig legitimt at stemmer kunne telles opp inntil tre dager etter valget.
I 2016 valgte mange amerikanske nasjonalister å overse tidlige faresignaler fra Donald Trump i det håp om at hans valgseier kunne brukes som et pressmiddel for å oppnå genuin framgang på det meget presserende demografiske spørsmålet. Fire år senere ser det ikke ut til at datoen for USAs transisjon til et land med færre en 50 % hvite innbyggere har blitt forsinket i noen grad. I stedet kan Donald Trump skryte av å ha bombet Syria stikk i strid med sine valgløfter, flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem og drapet på en iransk general og krigshelt stikk i stred med amerikansk lov.
Det intense og i økende grad irrasjonelle psykologiske behovet blant den politiske høyresiden i USA og Vesten generelt for å tro på at Donald Trump står på vår side vokser ut av ønsket om å tro at det fremdeles finnes vestlige eliter som kjemper på vegne av vanlige folk. Dette er rett og slett ikke tilfelle. Så sårt som det er å innrømme står vestlige eliter samlet bak visjonen om global nyliberalisme, enten de forstår at dette er synonymt med sionistisk overherredømme eller ikke.
La derfor Donald Trump, både hans seier og nederlag, stå som det endelige beviset for at en folkelig nasjonalsosialistisk bevegelse og solidaritet basert på hvit identitet er den eneste realistiske måten for vanlige vestlige borgere å reversere det pågående hvite folkemordet. Amerikanske nasjonalister forsøkte å arbeide innenfor det etablerte systemet og lyktes så godt som noen kunne forvente, men måtte deretter konfrontere det faktum at til tross for at «deres mann» hadde vunnet, så var den eneste hjelpen de kunne forvente tom retorikk om «lov og orden» og fullstendig passivitet fra Trump mens svarte kriminelle og anarkister brente amerikanske byer og drepte flere titalls uskyldige i løpet av denne sommeren – et faktum som kulminerte i opprettelsen av det eksplisitt nasjonalsosialistiske «National Justice Party» i høst.
Den eneste veien til seier er en nasjonalsosialistisk revolusjon i ånden til den som ble ledet av Adolf Hitler i 1930-tallets Tyskland, og vi har Donald Trump å takke for at dette har blitt bevist en gang for alle. For dette, om ikke noe annet, skylder vi ham vår takknemlighet.
