Hjem Nasjonal kamp Har Den nordiske motstandsbevegelsen blitt liberalisert?

Har Den nordiske motstandsbevegelsen blitt liberalisert?

KOMMENTAR Organisasjonens leder Simon Lindberg greier ut og gir svar på rykter og påstander om at liberalisering eller avradikalisering skulle ha funnet sted.

Liberalisering og radikalisme. I ganske store deler av den nasjonale bevegelsen er dette virkelig såkalte trigger-ord. Alt for mange temmelig sunne nasjonale partier har blitt liberalisert til det ugjenkjennelige oppigjennom årene, med Sverigedemokraterna som det mest tydelige eksempelet. Ingen sann nasjonal vil tilhøre en liberal eller liberalisert bevegelse. I retorikken blir derfor noen ganger ideer, individer og hele organisasjoner vurdert etter mottoet at jo mer radikalt det er, desto bedre og mer rettlært.

Jeg holder personlig helt klart med om at dette resonnementet i visse aspekter kan være en utmerket verdimåler. Eksempelvis er det å ta stilling, eller for den saks skyld å unngå det, i både rase- og jødespørsmålet en veldig sunn slik verdimåler. En annen om hvorvidt man «slår mot høyre» med å ta avstand fra de som faktisk er mer radikale enn en selv eller ikke. Et tredje eksempel hvor det kan være hensiktsmessig å avgjøre noens virkelige motiv utfra denne verdimåleren er når det kommer til hvordan man håndterer systemet. En person eller organisasjon som åpent samarbeider med systemer der det absolutt ikke er absolutt høyst nødvendig, eller en som er totalt avhengig av systemet for å kunne fortsette med sin virksomhet er ikke noen jeg skulle gi min støtte til i alle fall. Så at vi alle er mer eller mindre avhengig av systemet når det kommer til deres overlegne ressurser i forhold til oss er et annet spørsmål.

Der et sted mener jeg dog at liberal-radikal-skalaen slutter å virke korrekt og gyldig. Daily Stormer er eksempelvis ikke per automatikk bedre enn Frihetskamp bare for at de skriker ut i ansiktet på folk at de synes at jøder skal henrettes eller for at de provoserende kaller seg nynazister i stedet for nasjonalsosialister eller noe annet. Brenton Tarrant er ikke per automatikk mer rettlært på grunn av sine gjennomførte handlinger enn det eksempelvis Robert Eklund er siden han ikke har tatt livet av noen.

Med den innstillingen fastslått kommer vi til spørsmålet i tittelen: Hvor radikal er egentlig Den nordiske motstandsbevegelsen og har organisasjonen blitt liberalisert de siste årene?

Når vi snakker som liberalisering og radikalisering utfra organisasjons være eller ikke være, mener jeg at man kan se til ideologi og propaganda, samt til metodikk og virksomhet.

Ser vi til ideologi er Den nordiske motstandsbevegelsen klart og tydelig erklært nasjonalsosialistisk. De siste årene har vi også tydeliggjort at vi er kompromissløse angående dette ved at vi har tatt flere radikale stillinger til spørmål; også til detaljspørsmål. I alt fra det vesentlige rase- og jødespørsmålet ned til miljø- og skattepolitikk er vi utvilsomt nasjonalsosialister.

Dette fremgår i «Vår vei», i mine og andres taler oppigjennom årene, i forskjellige ideologiske artikler og uttalelser og i eksempelvis Lederperspektiv. Til og med under valgkampen da vi omsatte våre langtgående visjoner til faktisk realpolitikk sto vi som et tydelig radikalt og nasjonalsosialistisk alternativ. Vi har definert hva nasjonalsosialisme betyr i 2000-tallets Norden og med dette ikke tilpasset organisasjonens budskap etter massene og kortsiktig fremgang.

Den tydelige nasjonalsosialistiske ideologien går også igjen i all vår propaganda. Noen må synes at det er uklokt eller utaktisk å snakke om folkeforrædere og hengeløkker, å legge skyld på de som ikke kjemper eller å løfte frem vunnede trefninger med den røde pøbelen, men det er en helt annen diskusjon og disse eksemplene kan nok i hvert fall ikke klassifiseres som liberale eller ikkeradikale?!

Vår språkbruk må kanskje iblant av rent praktiske årsaker tvinges til å tilpasses etter demokraturets undertrykkende lover, men det hadde bare vært dumt og uansvarlig å bevisst sette våre representanter bak lås og slå, når det tross alt er mulig å få frem samme budskap likevel, men med andre ordvalg. Ofte ligger vi også akkurat på grensen til dette og iblant overskrider vi den. Vi tilpasser oss med andre ord ikke unødvendig mye, men kun akkurat til den grad vi må for at vår virksomhet skal være mulig. På en liknende måte må vi tilpasse oss til de regler som gjelder på forskjellige internettplattformer for å i det hele tatt kunne virke der.

Med det kommer vi også inn på virksomhet og metodikk. Den nordiske motstandsbevegelsen har de siste årene utfordret systemet på en måte som aldri har skjedd før i organisasjonens historie. Vi har vært virkelig høylydte når vi felles har presset oss selv rett mot systemets siklende kjefter, og hele tiden fortsatt fremover. Vi har gjort vårt ytterste for å spre vår eksistens og nå ut til vårt folk uansett hvor mye det har opprørt våre fiender. Vi har stått imot deres represjon og ikke trukket oss tilbake en millimeter tross haglende batongslag eller stigmatiserende hetskampanjer i mediene. Vi har hardnakket kjempet videre tross fengselsstraff og truede individuelle livsvilkår.

Noen mener kanskje at vi utaktisk har provosert systemet for mye i relasjon til vår størrelse og kapasitet? Det er et spørsmål det hadde vært mulig å resonnere om, men uansett gjenstår det faktum i sammenhengen, at det selvfølgelig ikke er mindre radikalt å handle enn å ikke gjøre det.

Vi har gjort oss kjent over hele verden som en hardfør og revolusjonær organisasjon og står som eksempel for kjempende nasjonalsosialister på alle kontinenter. Vi har etablert oss med samme fanatiske kampglød i alle nordiske land og tjent som inspirasjon til nasjonalsosialister i mange andre land.

Vi har også gjennom alt dette vekket systemets vrede på en måte som ingen annen nordisk organisasjon, eller engang vi selv, har gjort tidligere. Vi har fylt overskrifter opp og overskrifter ned og blitt samtaleemne nummer ett i våre fienders egne arenaer. Vi har fått internasjonale jødiske lobbyorganisasjoner til å ville ødelegge oss, Sveriges statsminister til å miste hodet i følelsesultspill mot oss og et helt etablissement til å skrike seg hese om at nordboernes grunnlovsgitte rettigheter må innskrenkes for å kunne forby oss.

Ikke noe av det hadde skjedd om det ikke hadde vært for at vi utgjør en utvilsomt radikal bevegelse med et fremtidspotensiale som virkelig skremmer våre folks fiender.

Men dette med å stille opp i valg da? Er det virkelig noe som kan kombineres med å være radikal? Er det radikalt å rekruttere akademikere, datanerder og familiefedre midt i livet? Kan det virkelig sies å være radikalt å drive nyhetssider og podkaster som retter seg til et bredere publikum enn de kanskje 5% av folket som er sant idealistiske?

Å ha et bredt virksomhetsområde og å rette seg til en bred målgruppe er noe som har betydelig mer med taktikk enn radikalisme å gjøre. Hadde vi stilt opp i valg i stedet for å bedrive annen virksomhet kunne argumentet kanskje til en viss del ha vært gyldig. Hadde vi utelukkende rettet oss inn på å rekruttere de som ikke var unge og treningsinteresserte menn hadde det muligens funnets et poeng. Hadde vi helt blåst i å forsøke å nå frem til idealistene på bekostning av massen kunne man kanskje ha blitt litt urolig. Nå er det dog ikke slik. I stedet har vi vokst og bredt ut oss som organisasjon – til den grad at vi, tross at det innebærer en del utfordringer, faktisk veldig bra klarer å finnes overalt hvor vi må være.

For øvrig skulle også den historiebevisste kunne satt spørsmålstegn til om det var liberalt av Adolf Hitler og NSDAP, eller for den del bolsjevikene, å stille opp i valg? Et annet spørsmål som er interessant å se på er hvordan våre fiender har jobbet for å ta seg til makten og beholde den. Det er ikke gjennom å fokusere bare på ett virksomhetspor eller til én målgruppe i hvert fall. Deres endelige må om å utrydde vårt folk er dessuten veldig radikalt.

Om man ser til ideologi, propaganda, metodikk eller virksomhet står det klart og tydelig at Den nordiske motstandsbevegelsen er en veldig radikal og tydelig nasjonalsosialistisk organisasjon og at vi ikke har blitt liberalisert. Så lenge jeg står ved roret kan jeg også gi min fulle garanti om at det ikke kommer til å skje!