FERTILITET Nye tall som viser den demografiske utviklingen i flere land er nå offentliggjort. Velstående, liberale demokratiene har de mest kritiske nivåene av barnefødsler, mens Afrika sør for Sahara er det eneste geografiske området i verden som har en netto økning av befolkningen.
Nye tall som viser den demografiske utviklingen i flere land er nå offentliggjort, og den viser at den trenden som har vært gjeldende bare har forsterket og befestet seg. Det vil si at de velstående, liberale demokratiene har de mest kritiske nivåene av barnefødsler, også sett i lys av antall eldre, mens Afrika sør for Sahara faktisk er det eneste geografiske området i verden som har en netto økning av befolkningen.
Implikasjonene er at i de velstående, liberale demokratiene fødes det ikke nok barn til at befolkningen opprettholder seg selv, de går i minus hvert år, hver uke, hver time.
Spesielt Taiwan, Japan og Sør-Korea har denne gangen fått ekstra oppmerksomhet. De to førstnevnte fordi tallene er så pass alvorlige med Taiwan som den nasjonen i verden med lavest antall barnefødsler, mens Sør-Korea, i tillegg til å ha stygge tall, også har fått mye oppmerksomhet fordi de har hatt store, brede og kostbare statlige prosjekt som har tatt sikte på å motvirke denne trenden. Dette er også for øvrig de samme statlige politiske insitamentene og insentivene som blir implementert og gjennomført i store deler av Vesten, og disse tre landene er kanskje de som utenfor den Vestlige kultur- og sivilisasjonssfæren har omfavnet den liberale og demokratiske verdensorden med sterkest iver. Skattelette, redusert betaling for kommunale eller statlige tjenester, økt barnetillegg for statlige og kommunale ytelser, tilpasning og justering av arbeidslivet, alt har vist seg å ikke ha noen virkning overhodet.
Det har for så vidt vært kjent lenge at disse statlige tiltakene ikke fungerer. Grafene er tydelige på at samtidig med at bevilgningene til slike politiske prosjekt stadig øker og insentivene blir mer kreative og flere og bredere, så synker antall barnefødsler tilsvarende bratt. Hvorfor er det slik? Det åpenbare svaret er at reproduksjon og fødsel ikke er motivert av økonomiske eller politiske beveggrunner, men av biologi. Det kan til en viss grad reguleres av politiske programmer, men da må de underliggende faktorene allerede være til stede. Afrika sør for Sahara har ikke så mange statlige insitamenter for aspirerende barnefamilier. Å få barn vil i de fleste tilfeller tvert om være en økonomisk byrde, likevel fødes det i gjennomsnitt 5 ganger flere i Niger enn i Taiwan årlig etter justering for alle relevante faktorer.
Norge er likeledes i bunnen av statistikken, og vi vil som den etniske, opprinnelige gruppen i landet forsvinne med denne utviklingen (det trengs mellom 1,5 og 2 barnefødsler i gjennomsnitt i en befolkning for å ikke gå i minus; tallene for Norge var 1,4 i 2022, et tall som også inkluderer innvandrerbefolkningen). Det var imidlertid ikke alltid slik. Den kritiske grensen ble nådd på begynnelsen av 1980-tallet, men hadde til langt ut på 1970-tallet ligget på ca. 2,5 barnefødsler i gjennomsnitt.
Det som kjennetegner denne perioden er at kvinnene blir tvunget ut i arbeidslivet, grunnet en ideologi som i sin tur ga de økonomiske premissene for en slik politikk: kapitalmakten gjorde det tilnærmet umulig for en husholdning å overleve utelukkende på én inntekt. Kapitalmakten og den radikale venstresiden hadde delt samfunnsmakten i kjølvannet av
Begge liberale retninger, som utgjør kjernen av den liberale verdensorden, og nasjonenes selvutslettelse vil fortsette til folkene har tatt tilbake makten, full uavhengighet og selvstendighet er etablert og den liberale verdensorden ikke lengre har innflytelse over våre nasjoner.
