Hjem Opinion Kronikk Til døden skiller oss ad

Til døden skiller oss ad

GLOBALISME Den europeiske befolkningen og deres livsrom blir nå underlagt en ideologi og praktisk politikk som vil måle deres verdi utelukkende etter hvor mye drivstoff de kan produsere til den liberale verdensorden og dets hegemoni. En produksjon som tragisk nok samtidig befester deres undergang. Aftenlandene ser nå sine siste solstråler før solen går ned.

Bilde: Kate Greenaway (offentlig eie)

Europeiske huseiere kan nå bli pålagt å utbedre sine eiendommer til en mer energivennlig standard, noe som for eksempel betyr at et hus bygget på 1960-tallet er estimert til å måtte renoveres for mellom en halv million og halvannen million kroner. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at de med dårligst råd sitter med de eldste bygningene, med mest oppgraderingsbehov, og dermed den største regningen. Bygningsdirektivet som ble vedtatt i EU-parlamentet tidligere i år forplikter da også Norge gjennom vårt lands tilslutning til EØS-avtalen, og det er anslått at ca. 60% av bygningsmassen her i landet ikke tilfredsstiller kravene. Disse beløpene vil selvsagt ikke den gjennomsnittlige norske husholdningen klare å håndtere, bare en liten promille av befolkningen vil være så pass bemidlet at dette er overkommelig. Det er også lite som tyder på at staten vil være med på noe større spleiselag.

Den store omstillingen, The Great Reset om du vil, startet ikke med at USA og Norge sprengte gassrørledningen Nord-Stream, som forsynte Tyskland og resten av Europa med billig energi. Men det var den til da mest åpenbare bekreftelsen på at fiendene til det opprinnelige Europa og dets folk ikke ville sky noen midler for å tvinge frem sin perverterte verdensorden. Allerede i 2012 signerte daværende Olje- og Energiminister (nå krigsprofitør, krigshisser og globalist) Ola Borten Moe, fra Senterpartiet, avtalen som sørget for at vi solgte vår energi, gjennom utenlandskablene. Europa har faktisk ikke hatt vekst på flere ti-år, det er ingen innovasjon, ingen visjoner, ingen kraft, ingen vitalitet, våre folkevalgte har mer enn nok med å holde oss middelmådige. Vi er nå redusert til en funksjon som et batteri og en kruttpresse, som skal forsyne Imperiet de siste palliative medisinene, slik at disse kan mobilisere til et siste utfall mot verden. Og det er befolkningene i de respektive landene som får unngjelde, i første omgang økonomisk, etter hvert også potensielt med livet.

Imperiets sol, USA, som fortærer alle den kommer i befatning med og som vi går i bane rundt, har på sin side i sin generøsitet overfor sine vasaller innført tariffer som akselerer og forsterker farten mot den kommende implosjonen. Man slutter aldri å forbauses over dette mindreverdighetskomplekset som blir utvist til fordel for USA, et veritabelt Stockholmsyndrom, en faustisk byttehandel, hvor alt vi har fått tilbake er noe av det mest nasjons- og menneskefiendtlige bestanddelene av et samfunnssystem mennesket har frembragt: økonomisk- og verdimessig liberalisme. Til tross for at mange, også selvtitulerte nasjonalsinnede, går ut og snakker om nasjonenes frihet, selvstendighet og uavhengighet har vi bundet oss fast i masten til dette navnløse skipet og må stilltiende akseptere enhver satt kurs og alt som blir kastet på oss. Vi er fullstendig i dets makt. Og skulle det dukke opp et isfjell i horisonten (metaforisk selvsagt, det er lite med isfjell i for eksempel Rødehavet) så ber vi bare om mer, mer fart og mer rep til å binde oss enda hardere fast.