Hjem Historie Dagens historiske «Jødeparagrafen»

«Jødeparagrafen»

HISTORIE I Norges grunnlov, datert 17. mai 1814, videreføres og innskjerpes restriksjonene mot jøders adgang til Norge i form av den mye omtalte «jødeparagrafen».

640px-paragraf2_s

Norges grunnlov ble offisielt godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll den 16. mai 1814. Den ble datert og overrakt kong Christian Fredrik den 17. mai – en dato som i løpet av 1800-tallet fikk status som Norges nasjonaldag.

Grunnlovens paragraf 2, også kalt jødeparagrafen, er en videreføring, samt innskjerpelse av restriksjonene mot jøders adgang til riket om man sammenligner med tiden før 1814. I tiden før hadde jøder tilgang til riket med et kongelig leidebrev.

I tillegg til jøder ble også jesuitter og munkeordener nektet adgang. Hele paragrafen lyder:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jøder som ankom Norge, frivillig (som handelsreisende) eller ufrivillig (som følge av skipbrudd), ble arrestert, utvist fra landet og iblant bøtelagt.

640px-Grunnloven_1814_plktr_05875

Begrunnelse

I boken «Jødeparagrafen» hevder idéhistoriker Håkon Harket at pådriverne bak forbudet mot jøder i hovedsak var Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen. Harket hevder også i sin bok at hverken bønder eller handelsstanden var pådriverne, noe som fremstår lite sannsynlig ettersom debatten omkring jødeparagrafen brått ble avsluttet den 16. april, da bonden Teis Lundegaard reiste seg opp og ropte ut: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!», hvorpå flertallet i forsamlingen spontant reiste seg opp.

Ifølge sorenskriver Lauritz Weidemann ble følgende uttalelser gjort i sammenheng med diskusjonene omkring jødeforbudet:

Den jødiske Nations Historie godtgjør, at dette Folk stedse har vært oprørsk og bedragersk, og deres Religionslære, Haabet om igjen at opstaae som egen Nation, har, saa ofte de have erhvervet nogen besynderlig Formue, forledet dem til Intriguer og til at danne Stat i Stat. Landets Sikkerhed fordrer altsaa ihenseende til dem en absolut Undtagelse.

Nicolai Wergeland skrev senere om debatten:

Pluraliteten, hvortil ogsaa jeg denne Gang hørte, var imod dem [jødene], og saaledes vedtoges det, som vel er, at Landet skal være befriet fra Jøder. Der kunde være Jøder nok af vor egen Tro. Israeliterne, som have hele Jorden til Fædreland, kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden. Deres Indtrængen i Landet vilde kun fordærve og forarme Almuen.

Henrik Wergeland.
Henrik Wergeland.

Forsøk på å få fjernet «jødeparagrafen»

Totalt ble det gjort fire forsøk på å få opphevet paragrafen i Norge. Det første i 1842, 20 år etter at man hadde gjort et unntak i Grunnloven ved å tillate den jødiske Joseph Hambro fra det danske finanshuset Hambro, og den jødiske Vilhelm Benedicks, fra det svenske finanshuset Michaelson & Benedicks, å innvilge Norge et statslån for å «redde» staten fra bankerott i 1822. Gjelden dreide seg i hovedsak om et stort avdrag på statsgjelden til Danmark.

Drivende bak forslaget om å avskaffe jødeparagrafen var forfatteren Henrik Wergeland, sønnen til Nicolai Wergeland, som i denne sammenheng hadde gitt ut diktsamlingen «Jøden».

Tillegges i denne sammenheng bør også at den norske finansministeren, Herman Wedel Jarlsberg, i lengre tid i årene etter 1814 hadde forsøkt å få låne penger blant annet fra utenlandske banker, men fått avslag. Dette da den jødiske bankfamilien Rothschild hadde innledet en boikott av den norske stat, og fått andre banker med på laget.

Forslaget om å fjerne paragrafen ble imidlertid nedstemt etter kraftig og omfattende økonomisk begrunnet argumentasjon. Wergeland kom dog til å fortsette å kjempe for avskaffelsen av paragrafen, og da forslaget for fjerde gang skulle behandles i Stortinget den 13. juni 1851, ble det til slutt vedtatt. Den 21. juli 1851 ble grunnlovsendringen sanksjonert av kongen.

Vidkun Quisling.
Vidkun Quisling.

«Jødeparagrafen» gjeninnføres

Den 12. mars 1942 gjeninnførte Vidkun Quisling og den nasjonalsosialistiske regjeringen jødeparagrafen. Den ble stående frem til krigens slutt i 1945.