Hjem Nyheter Kinas makabre organhandelsmarked

Kinas makabre organhandelsmarked

ORGANINDUSTRIEN Siden 70-tallet skal Kina ha bedrevet organhandel i milliardklassen, hvor ifølge kilder mellom 60 000 til 100 000 internerte og dissidenter blir drept hvert år for å bli organdonatorer.

Samtykkende organdonator? Foto: Pixabay.com

En verdensberømt transplantasjonslege advarte en gang sykehus og universiteter verden rundt mot å ansette kinesiske kirurger, ettersom disse kan mistenkes for å jobbe i et system med organhandel hvor organene er tatt fra døde internerte og dissidenter.

Professor Russell Strong oppgir nå til Daily Mail Australia at mange kinesiske legepraktikanter tar hva de har lært i vesten og bruker kunnskapen til å høste menneskeorganer hjemme – på et skruppelfritt marked.

Den totalitære kinesiske staten skal hvert år i hemmelighet berøve dissidenter og fanger hjerter, nyrer, levre og hornhinner – mens det såkalte internasjonale samfunnet tier.

Den nå pensjonerte 84 år gamle Strong oppgir at han ble klar over Beijings forbrytelser på slutten av 80-tallet etter å ha startet et banebrytende transplantasjonsprogram ved Princess Alexandra Hospital i Brisbane.

Strong hadde i 1985 suksessfullt gjennomført Australias første levertransplantasjon og ble overøst med spørsmål fra fastlandskinesiske legepraktikanter.

Med rykter i sirkulasjon allerede da om at kommunistpartiet brukte dødsdømte fanger og politiske dissidenter som organbanker, bestemte han seg for å handle.

– Jeg nektet å lære dem opp om jeg ikke fikk et undertegnet dokument fra deres institusjon som garanterte at de ikke skulle reise hjem og bruke henrettede fanger som organdonatorer, sier professor Strong til avisen, og fortsetter:

– Jeg fikk aldri noe svar, så jeg nektet å ta meg av dem.

Til tross for at han har gjort en enestående karriere og blitt utnevnt til Companion of the Order of Australia, fått Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden og blitt adlet i Malaysia, ble hans holdning på den tiden møtt av fiendtlighet fra visse kolleger som kom med anklager om rasisme.

– Jeg fant det bare fullstendig umoralsk å bruke fanger som organdonatorer, kommenterer Strong.

Kina skal ha begynt å drepe sine egne innbyggere for deres organer så tidlig som på 70-tallet, mens det ble «internasjonal fordømmelse» først på 90-tallet.

Den industrielle håndteringen oppgis omsette rundt en milliard dollar hvert år og det estimeres at mellom 60 000 og 100 000 personer blir drept hvert år.

Det skal i sammenhengen understrekes at tallet som sirkulerer om 60 000 til 100 000 offer for denne håndteringen virker å ha opphav i NGO-en The International Coalition to End Transpant Abuse in China (ETAC).

Videre kan det konstateres at det offisielle tallet for antallet henrettede i Kina understiger 60 000.

Beijing har frem til 2015 konsekvent nektet for at det har eksistert et system av organhandel basert på drap og beskyldningene har blitt kalt for «oppdiktede» og «skammelige».

– Sykehus og universiteter burde slutte å invitere og opplære kirurger fra Kina, ikke bare transplantasjonskirurger, men samtlige – for de kinesiske legene vet hva som pågår og de bidrar til å feie dette under teppet, sier Strong og fortsetter:

– Jeg mener at hovedstrømsmedier har mislykket totalt med å rapportere om de fryktelighetene som pågår …

«Ok, vi gjorde det før»

Fra offisielt hold i Kina har det dog de siste seks årene blitt hevdet at siden 2015 har fanger ikke blitt brukt som organbanker.

En offisiell tjenestemann kom i 2015 med følgende informasjon:

Vår regjering har allerede innført restriksjoner for utvinning av organer fra dødsdømte internerte … samtykke er nå ikke antatt samtykke – et undertegnet samtykke fra fangen selv samt et fra hans eller hennes familie [kreves]

Wendy Rogers, en professor i klinisk etikk ved Macquarie University i Sydney, som hjalp til ved nedtegningen av retningslinjene for Australias system for etisk organdonasjon i 2007, understreker at universitetene risikerer å indirekte bli inndratt i den kinesiske organhandelen.

– Forskere og universiteter har stor frihet til å utvikle partnerskap og samarbeidsprosjekter, og om disse kommer med penger – desto bedre fra universitetets synsvinkel, sier hun og konstaterer:

– Så det har ikke forekommet mye granskning.

Penger kontra menneskeliv

Strong advarer i Daily Mail Australia mot at en del institusjoner og mennesker helt klart setter økonomi før menneskeliv.

– De betaler høye avgifter for å studere ved våre universiteter, så alle er redde for å si noe, sier han, men oppfordrer likevel til åpenhjertighet:

– … og jeg synes at det er på tide at vi våkner i dette landet og slutter å bøye oss for Kina.