Hjem Historie Europeisk historie Slaget ved Arausio

Slaget ved Arausio

1

HISTORIE Den 6. oktober år 105 før vår tidsregning knuser kimbrerne to romerske arméer i det største romerske nederlaget på over 100 år. Det myteomspunnede folkeslaget kimbrerne skal ifølge visse kilder ha kommet fra Jylland og vært en germansk stamme med keltiske innslag.

«Kampf der Zimbern». Maleri av Carl Rahl (1812–1865).
«Kampf der Zimbern». Maleri av Carl Rahl (1812–1865).

Kimbrernes femte møte med romerne fant sted i Rhônedalen på elvens østre side den 6. oktober år 105 fvt., et område som ble styrt av den romerske konsulen Gnaeus Mallius Maximus. Kimbrerne hadde sammen med andre germanske stammer, som teutonere og ambronere, beseiret den mindre lokale romerske hæren. Mallius Maximus ble derfor tvunget til å tilkalle en annen hærfører ved navn Servilius Caepio. Med Caepio og resten av hans armé gikk de i posisjon ved byen Arausio (nåværende Orange i sørøstre Frankrike) og avventet for å se om kimbrerne skulle erobre flere romerske territorier.

Synet av to romerske arméer ga Boirix, kimbrernes konge, en tankevekker og han innledet i stedet forhandlinger med Mallius Maximus. Dette forarget i sin tur Servilius Caepio til den grad at han startet sitt eget angrep mot kimbrerne. Det forhastede angrepet, kombinert med et målbevisst kimbrisk forsvar, gav kimbrerne seier over denne romerske arméen innen Mallius Maximus kunne komme til unnsetning.

Fylt av selvfølelse gikk kimbrerne så til angrep mot Mallius Maximus’ andre romerske armé. De skrekkslagne romerske soldatene, som hadde bevitnet den første romerske arméens nederlag, trakk seg tilbake. Men leirens dårlige plassering tvang dem til å kaste seg i elven der deres tunge rustninger gjorde at de druknet eller ble nådd igjen av de stormende kimbrerne.

Ikke mindre enn 80 000 romerske soldater, hvorav to var konsulens egne sønner, falt. Kun 10 soldater skal ifølge visse kilder ha overlevd i den fullstendige slakten ved Arausio. Etter slaget ofret kimbrerne sine krigsbytter til gudene. Våpen og hester ble senket ned i Rhôneelven og romerske fanger ble hengt eller slaktet, som det heter i samtidige romerske kilder.

Historikeren Orosius beskrev det fremvoksende misforholdet mellom de romerske lederne på Arausio på følgende måte:

Mens de diskuterte med stor fiendskap, og kjempet for sine egne interesser, led de nederlag og både pådro seg stor vanære og skapte frykt blant romerne.

De fleste skildringene fra datiden hadde en generell oppfatning om det man anså som Nordens barbarer og buntet gjerne sammen de ulike folkestammene. Det går således ikke å med hundre prosent sikkerhet plassere kimbrerne på det geografiske kartet eller bestemme deres opphav, selv om Tacitus, 200 år senere, plasserte kimbrerne på Jylland.

Gundestrupkjelen, som ble funnet i Himmerland i 1891, kobles sammen med kimbrerne. Det står i dag på Nationalmuseet i København.
Gundestrupkjelen, som ble funnet i Himmerland i 1891, kobles sammen med kimbrerne. Det står i dag på Nationalmuseet i København.

Den fremste kilden til historien om kimbrerne kommer fra den greske filosofen og forfatteren Plutark (46–120 evt.) som skriver følgende:

300 000 bevæpnede menn rykker frem, mens et – ifølge opplysninger – mye større antall kvinner og barn fulgte dem på deres folkevandring. De manglet nemlig mark som skulle romme en så stor folkesamling, og byer som de kunne bosette seg i og leve i […] Da de ikke hadde hatt kontakt med andre folk, og ettersom deres hjemland var så langt borte, visste samtiden ikke hvem de var, hvor de kom fra eller av hvilken årsak de som en stormvind falt over Gallia og Italia. Det ble derfor antatt at det hadde vært germanske stammer på grunn av deres store kropper og deres lyseblå øyne, og ettersom germanerne kalte røverne for kimbrer.

Tallet er sannsynligvis for høyt og kan formodentlig ha ligget på rundt 30 000, men med andre stammer i tillegg økte antallet. Antallet er nøye utredet i boken «Danerne fra fødsel til dåb» av P. Engelhardt (Dansk Historisk Håndbogsforlag 1980). P. Engelhardt er et pseudonym for Poul Rantzau-Engelhardt, som var kaptein i den danske hæren og fra slutten av 1932 medlem av det nasjonalsosialistiske partiet DNSAP. I januar 1941 ble han medlem i Waffen-SS og kom til Division Wiking der han oppnådde rangen oberst. Andre verk om kimbrerne som fortjener å nevnes er «Nordens barbarer» (Allan A. Lund, Wormianum, 1979) og «Kimbrerne» (Jens Bråten, Eget Forlag, 1988).

Kimbrertogets videre skjebne er i korthet at Gaius Marius, kimbrernes banemann og «Roms tredje grunnlegger», vendte tilbake fra Nord-Afrika og valgte å lede det romerske motangrepet, først mot teutonerne i år 102 og siden mot kimbrerne i 103 i slaget ved Vercellae. Marius omstrukturerte den romerske arméen til å bli en profesjonell stående armé for å motvirke liknende angrep mot det romerske riket.

Romerne klarte til slutt å beseire kimbrerne og teutonerne. Her Gaius Marius’ seier. Maleri av Giovanni Battista Tiepolo (1696–1770).
Romerne klarte til slutt å beseire kimbrerne og teutonerne. Her Gaius Marius’ seier. Maleri av Giovanni Battista Tiepolo (1696–1770).

Forskere fra Århus universitet i samarbeid med forskere fra universitetet i Ferrara utførte i 2006 genetiske studier av 60 av dagens himmerlendinger (boende i Himmerland på Nordjylland) og 50 blåøyde kimbrer fra nordre Italia, men med negativt resultat, dvs. ingen sammenheng. Samtidig kan man i Jens Bråtens bok lese om den lille fjellbyen Giassa, 60 km fra Verona, der byboerne har et eget språk, som man ikke kan forstå om man ikke kan tysk eller skandinavisk. De påstår seg å være direkte etterkommere av kimbrerne. Mysteriet lever derfor videre om hvem kimbrerne virkelig var.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Nordboer
Nordboer
2 år siden

Dette var interessant, og fint med en helt ny historieartikkel igjen ?