HISTORIE Slaget ved Lützen fant sted den 6. november 1632. I beskrivelsene av slaget ligger naturlig nok fokus på Gustav II Adolfs død, men hva var bakgrunnen til slaget og hvordan endte det?
I november 1632, et år etter svenskenes store seier i slaget ved Breitenfeld, møtte Gustav II Adolf atter den keiserlige hæren i et stort og blodig slag; denne gangen ved Lützen.
Etter Breitenfeld ble Sverige betraktet som en viktig maktfaktor og den svenske kongen lette etter en åpning for å kunne møte den keiserlige øverstbefalhaveren Albrecht von Wallenstein for å beholde initiativet. Wallenstein hadde i sin tur valgt å møte den svenske kongens hær på sommeren og høsten, men nølte med å angripe da muligheten kom. Da det ikke ble noe oppgjør bestemte Wallenstein seg for å oppdele hæren og sette vinterleir. Etter at feltherren Gottfried Heinrich Pappenheim ansluttet seg til Wallenstein i slutten av oktober ble han og hans fem tusen ryttere istedet sendt til Halle, tre mil unna Lützen.
Dette var en stor taktisk feil og da Gustav Adolf fikk høre om denne nyheten gav han umiddelbart ordre om å angripe. Morgenen den 5. november brøt den svenske hæren ut fra Naumburg for å marsjere mot Lützen i full fylking. Tiden var knapp, men de ville møte Wallenstein uten Pappenheims kavaleri.
Det planlagte svenske overraskelsesangrepet ble forsinket i flere timer da generalen Rudolf von Colloredo, som var i besittelse av en liten styrke som Wallenstein hadde satt igjen seks kilometer fra sin feltleir, oppdaget den svenske hæren. Colloredo og den kroatiske obersten Isolani åpnet ild ved den trange elven Rippach. Colloredo sendte dessuten en budbringer til Wallenstein.
Til tross for forsinkelsen hadde Gustav Adolf fortsatt tid på seg, hvis han handlet raskt. På kvelden ble det bestemt å angripe Wallenstein morgenen etter. Kodeordet for slagmarken skulle være «Gud er med oss».
Ved morgengry var 19 000 soldater samlet for å møte fienden, men nå inntraff det neste problemet: Tett tåke hadde lagt seg over slagmarken og angrepet ble ytterligere forsinket i flere timer. Ved 9-tiden var den svenske hæren klar for kamp. Den fremre linjen besto av Bernhard av Weimar på den venstre flanken, Nils Brahe i midten og den svenske kongen selv på den høyre flanken. Nærmest bak ham var Torsten Stålhandske med sine finske ryttere.
Ved 11-tiden hadde tåken lettet. Også fienden var nå oppstilt og avstanden dit var en drøy kilometer. Den svenske hæren rykket frem mot fienden og ble snart beskutt av artilleri, som ble besvart med deres egne kanoner. Ved en grøft lå Wallensteins musketerer og beskjøt den svenske hæren, understøttet av artilleriet. Gustav Adolfs ryttere i midten og den høyre flanken kom først over veien og grøften og det ble blodige sammenstøt med Wallensteins ryttere samtidig som artilleri ble skutt fra begge hold.
Ved 12-tiden hadde mesteparten av den svenske hæren kommet over veien og presset fienden kraftig tilbake. Nå fant to skjebnesvangre hendelser sted: Tåken tetnet til slik at de bare kunne se noen meter fremfor seg, og Pappenheim ankom med et to tusen mann sterkt kavaleri.
Pendelen svingte til fiendens fordel og den svenske høyreflanken gled fra hverandre. Kongen handlet raskt og med hjelp fra Smålands regiment lukket de åpningen. Midt i kaoset, den tykke tåken og under et angrep ledet av Gustav Adolf for å bryte fiendens momentum kom kongen og hans nærmeste bort fra sitt mannskap og ble omringet. Kongen ble truffet av en kule og hans venstre arm ble knust.
Etter å ha fått bundet såret steg han opp på hesten igjen, men under rittet åpnet såret seg på nytt. Kongen, som skal ha hatt veldig sterke smerter på grunn av beinet som hadde løsnet og stakk ut, skulle nå bli tatt ut av kampen, men havnet igjen midt i en gruppe fiender. Omringet ble kongen truffet av flere kuler og falt.
På samme tidspunkt hadde den svenske hæren blitt drevet tilbake til sin utgangsposisjon, men Bernhard av Weimar overtok befalet og beordret et nytt angrep. Torsten Stålhandske og hans finske ryttere gikk på nytt til angrep og tok igjen (for andre gang) Wallensteins kanoner. Bernhard erobret i sin tur fiendens tunge kanoner ved Lützens vindmølle og Nils Brahe avanserte. Etter flere timer med bølging frem og tilbake valgte Wallenstein å retirere da han ikke ville risikere å få sin hær utslettet.
3 400 av Gustav Adolfs menn falt i det blodige slaget ved Lützen og 1 600 ble såret eller forsvant. Det skal ha vært omtrent samme siffer for den keiserlige hæren. Nils Brahe falt, men det gjorde også Pappenheim og blant annet Colloredo på fiendens side. Svenskene hadde vunnet slaget, men kongen var død.
