IDEOLOGI Først da jeg organiserte meg som kommunist, kunne jeg ikke lenger unngå å ta stilling til rasespørsmålet.
Lenge var jeg uinteressert i rasespørsmålet. Lenge sympatiserte jeg med kommunismen, med dens antikapitalisme, anti-imperialisme og antiparlamentarisme (holdninger som – forstått på en annen måte – gjenfinnes i nasjonalsosialismen). Det var først og fremst motstanden mot kapitalisme, imperialisme og parlamentarisme som motiverte meg til en dag å bli medlem av en kommunistisk organisasjon. At «antirasismen» kom med på kjøpet, tenkte jeg ikke så mye over – ikke i begynnelsen.
Kall meg gjerne naiv, men jeg var i utgangspunktet ikke ordentlig oppmerksom på at «antirasisme» er en vesentlig del av kommunistisk virksomhet, på mange måter selve kjernevirksomheten. Denne mangelen på bevissthet rundt rasespørsmålet skyldtes nok at samfunnets indoktrinering hadde lyktes så godt at «antirasisme» var noe jeg ikke stilte spørsmål ved. «Antirasisme» var ikke min drivkraft da jeg søkte meg mot kommunismen, og fordi jeg hadde et ubevisst forhold til «antirasismen», godtok jeg – uten egentlig å tenke over det – at den var «en del av pakken».
Kampen mot fascismen vakte min nysgjerrighet
Få er så besatt av «fascisme» som kommunister. I marxisters verdensanskuelse og språkbruk er fascismen den mest undertrykkende formen for borgerskapets herrevelde. Jeg var den gang tilbøyelig til å se «fascismen» som et noe mindre godt alternativ til marxismen, men ikke nødvendigvis verre enn den rådende samfunnsformen. Derfor vakte enkelte av mine politiske fellers fascisthat min nysgjerrighet. Hvorfor var de tilsynelatende mer engasjert i «å knuse fascismen» enn å jobbe for revolusjon? Jeg begynte å studere våre «fascistiske» motstandere, det vil si, interessen min rettet seg mot åpne nasjonalsosialister. Snarere enn avstandstagen vakte disse min nysgjerrighet.
Avgjørende erfaringer
Det tok imidlertid tid før jeg kunne gi slipp på klassekamp som ledende politisk prinsipp. Avgjørende for at jeg til slutt sa farvel til marxismen og sluttet meg til nasjonalsosialismen og Motstandsbevegelsen, var erfaringene jeg gjorde som organisert kommunist. Jeg så at kommunistene under påskudd av å føre «arbeidets kamp mot kapitalen» kjempet mot nordmenn. Dette foregikk gjennom «antirasisme» og «antifascisme», men også gjennom å identifisere innvandrere som en viktig del, ja, den viktigste delen, av arbeiderklassen i Norge i dag. Kommunistene rekrutterte målrettet blant fremmede folkeslag, og fremfor alt blant disse. Det «antirasistiske» budskapet appellerte til og tiltrakk seg utlendinger. Uansett hvor mye kommunistene snakket om at hovedmotsigelsen står mellom arbeid og kapital – jeg kom ikke utenom at de i praksis deltok aktivt i motsigelsen mellom ulike folkegrupper – i nordmenns disfavør, og at de gjennom sin praksis gjorde dette til hovedmotsigelsen.
Da jeg etter hvert fikk tillit til at nasjonalsosialismen ikke er «kapitalismens terrorvelde», men en ideologi som faktisk ivaretar vanlige arbeideres interesser – uten å gå på akkord med rasens og det særegne folks styrke, sunnhet og overlevelse som helhet –, var det ikke lenger mye å tvile på: Jeg var nasjonalsosialist!
Aldri for sent å snu!
Menneskers solidaritet med sitt eget folk, sitt eget kjøtt og blod, stikker dypt. Denne solidariteten er naturlig. Noe så rotfestet er man seg ofte ikke bevisst. Det er som med luften vi puster. Noe som ikke stikker dypt, men som ikke desto mindre påvirker tankene til folk, er det antihvite hjernespinnet vi daglig har rundt oss. Det samme gjelder vår materialistiske ukulturs fiksering på kroner og øre som den øverste målestokk, som både kapitalistene og marxistene drar veksler på fra hver sine leirer, som ikke står så langt fra hverandre som de vil ha det til.
Det er aldri for sent å innse at man hører hjemme i den virkelige opposisjonen til dagens regime, at man hører hjemme hos sitt eget folk, hos nasjonalsosialismen!
