KOMMENTAR De siste dagene har Kreml gjentatte ganger kunngjort sin innstilling til mulige fredssamtaler med Ukraina. Istanbul-avtalen fra mars 2022 kan være grunnlaget, men den «nye virkeligheten» betyr at Russland krever mer enn det.
Her om dagen har Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko besøkt Moskva for samtaler med Russlands president Vladimir Putin. I rapporter fra samtalene, publisert av det russiske nyhetsbyrået TASS, fremgår det at Lukasjenko har fått i oppdrag av Putin å være Kremls talsperson overfor Ukraina og Vesten, da representanter for disse landene nekter å ha kontakt med den russiske presidenten.
Under samtalene avviste både Putin og Lukasjenko en «fredskonferanse» om Ukraina som Vesten planlegger å holde i Sveits under sommeren, uten at Russland har blitt invitert.
– Vi har ikke blitt invitert, og de hevder vi har takket nei. De tror ikke vi hører hjemme der, og samtidig sier de at det er umulig å løse noe uten oss. Det hadde vært artig, dersom det ikke var så sørgelig, sa Putin til Lukasjenko, og fortsatte:
– Vi har aldri nektet å løse konflikten på fredelig vis. Dessuten er det akkurat dette vi ville ha gjort.
Ifølge Putin er det Vesten som tvang Ukraina til å innstille alle forhandlinger etter at russerne trakk sine tropper ut av Kiev. Dette til tross for at partene var nær ved å komme til enighet da forhandlingene ble holdt i Istanbul våren 2022.
– De nektet å forhandle. Og nå er de i en ganske vanskelig situasjon, sa Putin.
Den russiske posisjonen i forkant av mulige forhandlinger ble fredag avklart av Putins talsmann Dmitrij Peskov. Han mente at Istanbul-avtalen kan brukes som grunnlag for nye samtaler, da dette hovedsakelig handler om et nøytralt Ukraina. Men russiske fremganger i krigen og annekteringen av ukrainske regioner gjør at dette ikke vil være tilstrekkelig.
– Vår åpenhet for forhandlinger ble bekreftet av presidenten i går. Vanligvis skal forhandlinger være basert på noe. Det ble sagt at vi blant annet kunne stole på dette dokumentet [Istanbul-traktaten], men selvfølgelig har det skjedd mange endringer siden da. Vi har nye regioner i konstitusjonen, noe som ikke var tilfelle for to år siden. Derfor er det faktisk en rekke nye realiteter som vi ikke kan se bort fra, men samtidig kan denne [avtalen] gi noe grunnlag for å starte forhandlinger, sa Peskov.
Peskov gjentok også Putins holdning til den planlagte «fredskonferansen» i Sveits.
– Det ble sagt, og dette ettertrykkelig, at ethvert forsøk på å holde samtaler i et forsøk på å finne en løsning [på konflikten] uten Russlands deltakelse neppe kan anses som rasjonelt eller potensielt fruktbart, sa Peskov.
Russlands nye maksimalistiske posisjon
Da Minsk-traktatene ble inngått i 2014, på initiativ fra Frankrike og Tyskland, ønsket Russland at Donbas-spørsmålet skulle løses internt av Ukraina gjennom økt regionalt selvstyre. Men da dette aldri ble gjennomført, anerkjente Russland først uavhengigheten til Donetsk og Luhansk og invaderte deretter Ukraina i februar 2022.
Under en tale forklarte president Putin at målene for den «spesielle militæroperasjonen» var «demilitarisering og denazifisering av Ukraina», samt sette en endelig stopper for ukrainske NATO-ambisjoner, og å hjelpe folkerepublikkene Donetsk og Luhansk med å ta kontroll over områdene som separatistene gjør krav på.
– Målet med [operasjonen] er å beskytte menneskene som har vært utsatt for overgrep og folkemord fra regimet i Kiev i åtte år. Og for dette vil vi strebe etter demilitarisering og avnazifisering av Ukraina, sa Putin den 24. februar 2022.
Istanbul-avtalen, som fant sted bare uker etter invasjonen, handlet altså først og fremst om at Ukraina skulle oppgi planene om å bli med i NATO, slik Ukrainas sjefforhandler Davyd Arakhamija avslørte i november i fjor.
– Russlands mål var å legge press på oss slik at vi skulle anta nøytralitet. Det var det hovedsakelige spørsmålet for dem. Og at vi skulle gi en forsikring om ikke å bli med i NATO, sier Arakhamija i et intervju med en ukrainsk TV-kanal.
Avtalen innebar også at Ukraina skulle få sikkerhetsgarantier fra en rekke land, som et alternativ til NATO. Men vestmaktene nektet, ikke bare å delta i en slik avtale, men presset også Ukraina til å forlate fredssamtalene helt og i stedet gå til krig på løftet om ubegrenset militær støtte.
I juni 2022 skrev jeg en artikkel med tittelen «Med venner som NATO trenger man ingen fiender», der jeg uttalte at Ukraina gjentatte ganger har gått bort fra muligheter for fred etter råd fra Vesten. De viktigste hendelsene var motviljen mot å implementere Minsk-avtalene og deretter også avvisningen av samtalene i Istanbul:
Jeg mistenker at Russland kommer til å stille høyere og høyere krav jo lenger krigen pågår og jo svakere den ukrainske militærmakten blir. Budskapet fra Russland for tiden er tydelig: De er beredte på å ha samtaler dersom Ukraina vil, men det er ikke lenger noen nødvendighet. Russland er helt sikre på at man kommer til å oppnå sine mål i Ukraina, og man forbeholder seg retten til å selv avgjøre når disse målene er blitt oppnådd.
Hadde Ukraina sluttet å lytte til Vesten for et år siden, oppgitt NATO-planene og implementert Minsk-traktaten, som man tross alt hadde forpliktet seg til å gjøre, hadde man fremdeles hatt Donbass-regionene – om enn med viss regional selvstendighet.
Hadde Ukraina sluttet å lytte til Vesten i mars hadde man i stedet tapt Donbass-regionene og Krim.
Ettersom man nå velger å fortsette å lytte til Vesten taper man ikke bare alt det ovenstående, men også alt det andre som Russland i løpet av den tiden rekker å ta fra dem. Hvem vet hvor denne katastrofen slutter?
I dag kan vi også oppsummere hva den russiske posisjonen er, og som jeg spådde har den blitt mer og mer maksimalistisk jo lenger krigen har pågått. Foruten demilitarisering og avnazifisering, samt et nøytralt Ukraina, kan vi nå utlede fra Peskovs utspill at Russland nå også krever at Donbas-regionene og Krim, samt Kherson og Zaporizhzhia, anerkjennes fullt ut som russiske regioner. Jo lenger krigen har pågått, jo svakere har Ukraina blitt og jo tøffere blir Russlands krav, noe som betyr at det er Ukraina som taper på en fortsatt forlenget krig.
At Ukrainas posisjon stadig svekkes i takt med krigen, bekreftes gang på gang, nå også i vestlige medier. Det senest denne uken da Reuters intervjuet general Yuriy Sodol, sjef for de ukrainske troppene i Kharkiv, Donetsk og Luhansk, da man fikk vite at den ukrainske hæren nå bruker sin aller siste styrke til å forsvare landet. Ifølge Soddol har russerne opptil ti ganger flere soldater enn ukrainerne, for ikke å snakke om den allerede etablerte fordelen i ammunisjon.
Markus Göransson, lektor i krigsstudier ved det svenske Forsvarets universitet, bekreftet også overfor DN at situasjonen er svært alvorlig. Den nye mobiliseringsloven løser ikke ammunisjonsspørsmålet, men vil kun gradvis fylles opp med nye uerfarne soldater. Hvis USAs president Joe Biden lykkes med å få Kongressen til å godkjenne en ny hjelpepakke for Ukraina, vil det ikke løse problemet ettersom Ukraina trenger mer ammunisjon enn hva Vesten kan produsere.
Ser ingen utsikter til fredsforhandlinger
Til tross for dette forblir Kievs posisjon like maksimalistisk som Moskvas. President Volodymyr Zelenskyjs formelle holdning er at Russland må trekke seg tilbake fra alt territorium som Ukraina gjør krav på før samtalene kan begynne, noe som selvfølgelig er helt absurd, for da er det egentlig ingenting igjen å snakke om. Zelenskyj har også tenkt på alle eventualiteter og direkte kriminalisert alle former for fredssamtaler med Russland så lenge Putin er president i landet.
Dette gjør nye fredssamtaler umulige, og mens Moskva signaliserer åpenhet for forhandlinger, forbereder de seg samtidig på å selv diktere vilkårene for freden.
Forrige gang Ukraina-spørsmålet ble diskutert i FNs sikkerhetsråd, sa Russlands FN-ambassadør Vasilij Nebenzia at det er «mange gode nyheter for alle som er lei av Ukrainakonflikten».
Han beskrev hvordan «russiske tropper rykker frem i praktisk talt alle retninger» og «ødelegger festningsverk som har blitt bygget opp over flere år». Dette mens Zelenskyjs regjering, som han avferder som «ingenting annet enn et privat militærselskap som slåss til den siste ukrainer, for Vesten og med Vestens våpen», og som nå bare i rent «impotent sinne» bomber «fredelige nabolag i russiske byer», samt utfører «konvensjonelle terrorangrep».
– Under disse forholdene forårsaker forsøkene fra lederen av Kiev-regimet, på å fremme sine «formler» og kalle til «toppmøter», ikke annet enn forvirring. Snart nok vil det eneste temaet for internasjonale møter om Ukraina være den ubetingede overgivelsen av Kiev-regimet. Mitt råd er at alle bør forberede seg på dette på forhånd, avsluttet Nebenzia.
Hvem tjener egentlig på at det ikke er fred?
Tendensen til å ta imot råd fra kjeltringer som Boris Johnson og Joe Biden har bare ført til fortsatt lidelse og død for Ukraina. Hvis galskapen ikke tar slutt, vil den, akkurat som Nebenzia spår, ende i en betingelsesløs overgivelse. Russland trenger kanskje ikke engang å starte en storstilt offensiv, men bare fortsette med utmattelseskrigen så lenge ukrainerne også lar seg slite ut.
Moskva har til tider signalisert hva en fortsatt krig betyr: De vil bevege seg mot Odessa, Kharkiv og kanskje til og med mot Kiev. Det har også vært snakk om behovet for en «buffersone» vest for de annekterte regionene, for å hindre ytterligere ukrainske angrep på det som skal være russisk territorium. Hvis krigen fortsetter, er jeg overbevist om at det vil komme enda en oppdatert liste med krav.
Selvfølgelig burde Ukraina ha jobbet på for å implementere Minsk-traktatene om de ikke ønsket å miste Donbass, de burde ha fortsatt med samtalene i Istanbul selv om Vesten motsatte seg dette, fordi russerne da fortsatt viste vilje til å gjøre noen innrømmelser.
Det store spørsmålet som gjenstår er: For hvilket formål ønsker Kiev å fortsette krigen? Er det verdt å risikere total atomkrig bare fordi NATO ønsker å ekspandere i Ukraina? Vil noen ukrainsk suverenitet bli vunnet med ytterligere blodsutgytelse, når utsiktene er å bli en russisk marionettstat eller et oppstykket NATO-land der ulike jødiske grupper konkurrerer om å rive i stykker de små restene som gjenstår?
«Putin talking points» er et begrep som brukes av politikere for å diskreditere andre politikere som har forsøkt å finne alternative løsninger fremfor fortsatt militant globalisme. Alle som tar til orde for fred i stedet for krig har konsekvent blitt mistenkt for å være «pro-russiske» og «anti-ukrainske». Men det er klart for meg at det er helt andre interesser enn ukrainske som står bak den absurde ideen om å fortsette denne krigen. Krefter som Zelenskyj selv, med sin bakgrunn, selvfølgelig representerer mye bedre enn ukrainernes.
