Gjesteskribent

KRONIKK Nestor fra podkasten Aristogenesis skriver om det aristokratiske konseptet og hvordan et nytt aristokrati kan vokse frem blant dagens politiske kjemper. En nasjons vilje til å leve og kjempe har aldri vært en bekymring for folket, tross de uhistoriske, villedende og hysteriske skrikene fra marxistene på alle nivåer, og i alle forkledninger og nyanser. De hevder at sosiale og politiske forandringer kommer rett fra massene og av tilfeldig og løst sammensatte grupper av borgere, som på en eller annen måte lykkes med å overvinne sin instinktive individualisme og finne evnen til å danne en kraft som kan forandre historiens flyt. Dette er en feilaktig forestilling og en av demokratiets grunnmyter skreddersydd utelukkende for å stryke massen etter hårene og stimulere individets iboende egosentrisme og dets naturlige tendens til selvopptatthet. Historiens krefter som former den stadig skiftende verdenen omkring oss gjennom å skape den, opprettholde den og erodere den, legemliggjøres på menneskelig nivå utelukkende av en gruppe menn som forstår hvordan spillet spilles – og et spill er det, sett ut ifra et metafysisk perspektiv. Menn som besitter instinktet og evnen til å observere verden fra en «høyere» synsvinkel som strekker seg bortenfor her og nå. Menn som kan se den virkelige årsaken bak den tynne og skjøre overflaten av forespeilinger som omgir handlinger og fenomener. Menn med skarp innsikt som tydelig skiller ut de utallige refleksjonene av krefter og idéer når de stiger, kolliderer og faller i vår bekymringsløse virkelighet. Menn som har utviklet «ryggrad», som hjelper dem å stå oppreist mot de stadig skiftende og kraftfulle strømningene av historiske trender, og hvis indre kompass leder dem til det som er rett ifølge deres karakter, type og plikt. Kun disse menns handlinger har den nødvendige kraften og momentumet for å styre verden mot deres visjon. Disse menn er de sanne aristokratene – de utmerkede – hvis handlinger høyner dem over massene ved hjelp av det guddommelige forsynet og med den allmektige historiske skjebnens velsignelser. Man kan vokse til å bli en slik mann, men egenskapen må være medfødt! Hver nasjon som vil leve må kjempe. Dette er et aksiom og en grunnleggende naturlov, og hver nasjons eneste sjanse til å lykkes i denne kampen ligger på dens evne til å oppdage, underlette og bemyndige disse menn med tøylene i nasjonens organiserte form, staten. Statens styre bør utelukkende overlates til disse menn, aristokratene. Den tidligere og enkleste definisjonen av aristokrati er: «den best fødte og best utdannede». Men under de dramatiske historiske hendelsene som drastisk har forandret vår verden til ugjenkjennelighet de siste 150 årene, har de genetiske bassengene (klaner og familier) som pleide å forsørge de «best fødte» nesten blitt utryddet. Dessuten eksisterer ikke systemet på plass som skulle underlette den «beste utdannelsen» for de «best fødte». Det er blitt jevnet ut med likeverdsdoktrinen, som vilkårlig og bedragersk gjør menn like fra fødselen til dødssengen uansett kvalitet, karakter eller innsats; til og med medfødte og permanente variasjoner, som kjønn og rase, fornektes. Læren om likeverd er like marxistisk som kristen, og den har alltid vært et kraftfullt verktøy i hendene på grupper som verken tilhører artistokratene eller massene, men utstøtte som vil tilrane seg autoritet og utøve psykologisk manipulasjon og bedrageri. Spørsmålet som oppstår er hvordan vi skal oppdage de nye aristokratene og sikre våre nasjoners tøyler i deres hender? Kilden til det nye aristokratiet kommer definitivt ikke til å være de gamle blåblodete familiene som overlevde de siste årenes sosiale opprør og verdenskriger. Det som finnes igjen av disse dekadente rester av en en gang mektig og livlig europeisk adel har for lenge siden tapt all rett til å hevde sin gamle status, rolle og rett til privilegier. Deres forfedre hadde ikke selvtilliten og hensynsløsheten til å forsvare seg når de ble stilt spørsmål ved og angrepet, og deres avkom har blitt komiske karikaturer som desperat holder fast ved meningsløse titler for å bevare et luksuriøst liv de ikke har rett til. De overlevende pseudokongene, -dronningene og kongefamiliene symboliserer ikke sjelen eller den ideelle mennesketypen av nasjonene, men de er tvert imot menneskelige troféer som paraderes rundt av de sanne seierherrene fra 1900-tallets blodsutgytelse hvis eneste oppgave er å drive våre fienders agenda kamuflert under en mantel av tradisjon og autoritet. Om disse «kongeligheter» skulle ha noen anstendighet igjen, skulle de tilslutte seg til de få modige som motsetter seg globalisme og likeverd. Om de vil bli aristokrater igjen, må de begynne fra bunnen og fortjene denne retten med sitt blod og sin svette, som hvilken som helst soldat i våre rekker. Bør vi lete etter de nye aristokratene inne i høyresidens intellektuelle kretser og blant fremstående tenkere? Visse kan fristes til å svare ja, men rollen som forsker og filosof har alltid vært rådgivende for aristokratene. Intelligens, kunnskap og til og med visdom i seg selv strekker ikke til for å gi et individ et så tungt ansvar, og en opplyst leder er ikke nødvendigvis den mest kyndige. Kun søkenen etter kunnskap og visdom eller talent til å forestille og artikulere abstrakte idéer, det vil si uten kultivering og forfining av andre kvaliteter, innebærer risikoen for å bli innestengt i teoretisk analyse eller kontemplasjoner uten forankring i virkeligheten. Jeg anklager ikke forskerne for å dagdrømme, men kultiveringen av sann visdom – hvilket er en grunnleggende egenskap hos aristokraten – er en livslang utviklingsprosess og krever en svært virkelig og praktisk følelse for hvordan verden fungerer, en empirisk forståelse også av de mest trivielle detaljer i livet, som ikke bare kan oppfattes teoretisk. Det krever erfaring og at man helhjertet må fordype seg i livets motganger, kompleksitet og uforutsigbarhet og gjenoppstå som gull ut av ovnen. Alle liv kan naturligvis ikke ha denne rensende og styrkende effekten for individet. Livet det er snakk om her – og det avgjørende elementet som kommer til å hjelpe oss med å finne de nye aristokratene – er livet i kamp, og spesifikt idealistens kamp ikke for seg selv og sin personlige vinning, men for idéer og mål som ikke forstås av massene. Idealisten kjemper ikke nødvendigvis for massene eller sitt folk. Det i seg selv kan være en svært edel motivasjon, men å være en forkjemper for folket innebærer ikke nødvendigvis at man føler seg som en far for sitt folk. Det mest kraftfulle incitamentet er den overveldende følelsen av plikt! Plikten til å bli den du virkelig er og plikten til å oppfylle ditt oppdrag i livet som det guddommelige forsynet har betrodd deg med. Skal vi søke etter det nye aristokratiet hos den soldattype som oftest i vår tid fremstår som en politisk soldat, en aktivist? Det skulle være det beste stedet å begynne og en sunn grunn å bygge videre på. Viktigheten av denne typen ligger i begrepet «soldat». En soldat er ikke en hooligan eller en barbar. Han kan kontrollere sine instinkter og sine lidenskaper. Han er disiplinert i sine rekker og respekterer hierarkiet; han kan både adlyde og lede ettersom disse to egenskapene er uatskillelige. En soldat er integrert i sin gruppe. Hans personlige følelser, bestrebelser og ønsker er blitt absorbert i det fellesskapet og den arméen han tjener. Hans «persona» er svekket og kontrollert av kraften i hans lojalitet og ære. En hooligan vil ventilere sin undertrykte aggresjon og sitt voldsomme momentum (fysisk eller psykologisk), som like plutselig som den oppstår, like raskt avtar ettersom det ikke finnes noen virkelig indre energi som opprettholder den. Denne indre energien, denne ilden, brenner uuttømmelig i soldatens hjerte ettersom den stadig får næring av krefter som ikke hører til vår verden og ikke begrenses av naturens lover om fødsel og forfall. Soldaten, i sin sanne definisjon, besitter allerede den nye aristokratens viktigste egenskaper. Han er uselvisk, og vi bør ikke undervurdere vanskeligheten med å bli uselviske; våre egoer hvisker utrettelig inn i våre sinn at vi skal ta hånd om oss selv først! Han pliktfølelse søker offer, og han æresfølelse sikrer en oppreist og dydig fremferd. Han har de egenskaper som skiller en leder fra en politiker. Heltemot, selvoppofrelse, asketisisme, edruelighet, besluttsomhet og trass mot den moderne verdens sirener og cykloper. Den tekniske kunnskapen for å administrere en stat kommer på andre og tredje plass sammenlikning med soldatens autentiske egenskaper, og ingen statsleder eller tjenestemann kan gjøre noen nytte for sitt folk uten å ha dem. Vi søker dog ikke «bare» etter lojale og modige soldater eller intellektuelle som tror de vet hva som er rett. Vi leter etter det nye aristokratiet som vil kommer til å betro vår frihet, vår sikkerhet og vår fremtid til. Thukydides, den store atenske generalen och historikeren på 500-tallet f.kr., skrev: Samfunnet som skiller sine intellektuelle fra sine krigere kommer til å få sin tenkning utført av feiginger og sin krigføring av dårer. Ikke alle intellektuelle er så klart feige, og ikke alle krigere dårer, men hans poeng er tydelig! Vår fremtidige elite må kombinere den opplyste forskerens brede og dype forståelse og den sanne soldatens tapperhet, offervilje, uselviskhet, dyd og lojalitet. Hvor begynner vi da? Definitivt fra soldaten. De politiske soldatene på våre moderne fronter, særlig de som utrettelig utholder vanskelighetene i vår tids unikt særegne og gjennom historien aldri tidligere sette slagmark, har allerede utviklet aristokratens alle indre egenskaper. Visse i embryonal form, og andre helt manifesterte! Det er faktisk deres medfødte aristokratiske egenskaper som inspirerer og tvinger dem til å agere og gå inn i en krig som for mange virker både meningsløs og håpløs. Det er dog av ytterste viktighet at den intellektuelle siden også får sin næring og dyrkes, av to grunner. For det første...