Hjem Opinion Kronikk Derfor er maktkampen i Kiev interessant

Derfor er maktkampen i Kiev interessant

KRONIKK Ifølge opplysninger har Ukrainas øverstkommanderende Valerij Zaluzjnyj bare dager igjen på sin post før han får sparken av Zelenskyj. Simon Holmqvist skriver om hvorfor akkurat denne maktkampen i Kiev er interessant sett fra et nasjonalt perspektiv.

De to rivalene: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj håndhilser på øverstkommanderende Valerij Zaluzjnyj i det ukrainske parlamentet.
Foto: Ukrainian Presidential Press Office.

I årene etter den russiske invasjonen av Ukraina har Kiev vært preget av mange maktkamper og utrenskninger. Noen ganger har hele departementer blitt byttet ut, samt statsråder og andre høytstående personer.

Akkurat nå pågår den kanskje største maktkampen under krigen: Den mellom Ukrainas jødiske president Volodymyr Zelenskyj og øverstkommanderende Valerij Zaluzjnyj. Før vi kommer inn på hvorfor denne maktkampen er så interessant, er det verdt å merke seg at Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko flagget en konflikt mellom Ukrainas politiske og militære ledelse tilbake i juni 2022. Frihetskamp publiserte nylig en innsiktsfull kronikk av Joseph Jordan (bedre kjent som Eric Striker) der han beskrev den stadig mer merkbare spliden som er en etnisk konflikt mellom jødiske politikere i Kiev og det ukrainske befalet i forsvarsmakten.

Hvorfor vil Zelenskyj bli kvitt Zaluzjnyj?

Det er flere forskjellige forklaringer på hvorfor den jødiske presidenten Zelenskyj ønsker å kvitte seg med sin øverstkommanderende. Hovedstrømsmedienes favorittforklaring er at Zaluzjnyj under et intervju med The Economist i november erklærte at den ukrainske motoffensiven hadde nådd en «fastlåst situasjon». Det var ingen hemmelighet at dette var tilfelle, men i Kiev ble ordvalget ikke verdsatt ettersom Zelenskyj desperat trengte å vise frem resultater til krigens sponsorer i Vesten.

Det er heller ikke første gang at Zaluzjnyj har vært brutalt ærlig i samtaler med utenlandske medier. I løpet av den første måneden av den ukrainske motoffensiven viste han sin avstand ved ganske enkelt å gjøre seg usynlig og utilgjengelig. Det gikk så langt at russiske propagandakanaler mer eller mindre vellykket klarte å spre et rykte om at øverstkommanderende var død eller i det minste hardt skadet.

Da Zaluzjnyj omsider dukket opp, var han en bitter og ironisk soldat som måtte forsvare mangelen på suksess på slagmarken, i et intervju med Washington Post. Han påpekte blant annet at både Russlands og NATOs militære doktriner lærer at man bare kan sette i gang en motoffensiv dersom man har dominans i luften, noe Ukraina ikke hadde. I tillegg påpekte han at Ukraina i det minste måtte matche russernes bruk av artilleri, noe de ikke engang var i nærheten av.

General Valerij Zaluzjnyj . Foto: Mil gov ua (CC BY 4.0).

Og når Ukraina går over til offensive operasjoner, hvilken doktrine bør følges da? NATOs? Den russiske føderasjonen?, spurte Zaluzjnyj.

Dere [i Ukraina] har deres egen doktrine. Dere har stridsvogner, dere har noen våpen, dere har noen pansrede personellkjøretøy, hva er det for snakk?, fortsatte han.

Han forsvarte seg også mot kritikken om at de dyre og toppmoderne stridsvognene som ble sendt til frontlinjen av USA og Europa nå brant på steppene i Ukraina, og sa at disse ikke ble donert for å «kjøre rundt i parader eller for at kjendiser skulle ta bilder med dem».

Hvor mye artilleriammunisjon trenger Ukraina?

I november besøkte USAs forsvarsminister Lloyd Austin den ukrainske hovedstaden Kiev og ble der forferdet over å høre at Ukrainas hær trengte 17 millioner artillerigranater for å kunne oppnå president Zelenskyjs mål om å gjenerobre alt tapt territorium, inkludert Krim. Det er ingen tilfeldighet at Zaluzjnyj forklarte dette til Austin, dels fordi det sannsynligvis er sant, men også fordi EU omtrent samtidig ble tvunget til å erkjenne at de ikke ville være i stand til å oppfylle et løfte om å levere en million artillerigranater til Ukraina innen mars 2024 et løfte som dessuten ble presentert som både storslått og avgjørende.

I lys av dette kan man også se hvordan NATO nylig slo på stortromma og erklærte at de hadde lagt inn en stor ordre på artillerigranater til Ukraina, nemlig 220 000 stykker. I denne sammenhengen kan det nevnes at Russland anslås å bruke opptil 60 000 artillerigranater hver dag og at Ukrainas daglige forbruk er 20 000: Den store NATO-ordren vil med andre ord vare i knappe to uker.

Den jødiske journalisten Seymour Hersh har i en rekke innlegg hevdet at konflikten handler om at Zaluzjnyj i hemmelighet har forhandlet med russerne, til tross for at det er kriminalisert i Ukraina. Imidlertid synes de fleste observatører å være enige om at dette er plantet desinformasjon med sikte på å svartmale Zaluzjnyj.

Nasjonalistenes favoritt?

Min teori er at Zelenskyj rett og slett føler seg politisk truet og forrådt av Zaluzjnyj. I de tidlige stadiene av krigen ble Zaluzjnyj gitt æren for hvert fremskritt og prydet en rekke forsider i vestlige medier som et geni som ville beseire russerne. Ettersom suksessene uteble eller ble avslørt som usannheter, har presidentens medarbeidere anonymt beskrevet hvordan Zelenskyj har begynt å få «messianske» tanker om seg selv og en seier mot Russland.

Zaluzjnyj er imidlertid den som har måttet gjennomføre de stadig mer urealistiske planene til presidenten, og som har sett soldatene sine skadet og drept i håpløse kamper. Og når han har sagt ifra til Zelenskyj, skal presidenten ifølge opplysninger bare ha omgått ham og åpnet kanaler direkte ned til befal lenger ned i hierarkiet.

President Zelenskyj poserer sammen med ukrainske soldater.

Zelenskyjs popularitet har også gått kraftig ned ettersom hans «messianske» personlighet har vokst. Stadig flere politikere våger å stille spørsmålstegn ved ham, og meningsmålinger har vist at Zaluzjnyj har betydelig mer offentlig tillit enn Zelenskyj. Det går til og med rykter om upubliserte rådata som viser at Zaluzjnyj ville vunnet et ukrainsk presidentvalg om han stilte.

Og Zelenskyjs frykt er ikke ubegrunnet: Zaluzjnyj er ikke bare en populær skikkelse i Ukraina, men også en politisk general. Nøyaktig hvor han står politisk kan være vanskelig å definere, ettersom nasjonalisme og globalisme/liberalisme ser ut til å ha vokst sammen i Ukraina. Men han sies å være en beundrer av Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske nasjonalistlederen som samarbeidet med Det tredje riket, mot sovjeterne. Zaluzjnyj har blant annet latt seg fotografere under et portrett av Bandera og sitert ham, noe som har provosert ikke bare russerne, men også polakker (som angivelig ble verst rammet av Banderas påståtte nasjonalisme).

Ukrainske nasjonalister hedrer Stepan Bandera i Kiev, år 2020. Foto: Public domain.

Man kan derfor trolig anta at Zaluzjnyj er høyt ansett blant ukrainske nasjonalister. Hvis det er noe genuint igjen i den bredere nasjonalistiske bevegelsen i Ukraina bortsett fra hat mot russere, så kan Zaluzjnyj bli en leder som forener gode krefter i landet og forhåpentligvis kaster ut jødene i Kiev sett at jødespørsmålet fortsatt er aktuelt for grupper som Azov (noe vi selvfølgelig håper).

Generalen eller spionsjefen?

Man kan også sammenligne Zaluzjnyj med de to figurene som er pekt ut som de mest sannsynlige etterfølgerne. Den første og mest naturlige er generaloberst Oleksandr Syrskyj, som er øverstkommanderende for de ukrainske bakkestyrkene. Han ledet forsvaret av Kyiv og også den vellykkede motoffensiven i Kharkiv høsten 2022.

I begge tilfellene nevnt ovenfor foretok russerne taktiske tilbaketrekninger, hvilket noen ganger har blitt brukt for å påpeke at Syrskyjs suksesser er overdrevne. Men dette er et ganske ensidig russisk narrativ, fordi motoffensiven i Kharkiv var de facto en av Ukrainas viktigste militære suksesser siden den russiske invasjonen. Syrskyj oppdaget et sted på veien at det var nettopp her det russiske forsvaret var svakest. Syrskyj sies å være en av de militære sjefene som fortsatt er lojal til Zelenskyj.

Den mer sannsynlige etterfølgeren er imidlertid generalløytnant Kyrylo Budanov, som er sjef for Ukrainas militære etterretningstjeneste GUR. Han er bare 38 år gammel, men en veteran fra borgerkrigen i Donbass 2014, og som da ble veien inn i etterretningsverdenen for Budanov.

Kyrylo Budanov er sjef for den ukrainske etterretningstjenesten (GUR). Foto: Forsvarsdepartementet i Ukraina.

I likhet med Zaluzjnyj er Budanov en veldig politisk og innflytelsesrik figur, men også en krigshauk og globalist med gode forbindelser til CIA. Han ser ut til å være lojal mot Zelenskyj, men et attentatforsøk mot Budanovs kone i november gjør Budanovs rolle i maktkampen også noe mer uklar.

Budanov er hjernen bak Ukrainas mer profilerte operasjoner, som det vellykkede angrepet på Krim-broen, men også angrep og terrorhandlinger i Russland der sivile opinionsledere har vært mål, som eksempelvis militærbloggeren og filosofen Alexander Dugins datter Darja Dugina.

– Disse operasjonene vil fortsette. Slike mennesker vil få en velfortjent straff. Den passende straffen kan bare være likvidasjon, og jeg vil sørge for at det skjer, sa Budanov i et intervju i fjor der han tok æren for «alle de høyprofilerte operasjonene som alle vet om gjennom mediedekningen».

Hvilken vei, Ukraina?

Til tross for at Budanov mangler erfaringen med å lede konvensjonelle styrker slik Syrskyj har, mistenker jeg at han er den mer sannsynlige etterfølgeren til Zaluzjnyj. Med Syrskyj ville ingenting virkelig forandre seg, da han er general fra samme skole som Zaluzjnyj. Problemet for Ukraina er ikke nødvendigvis feil sjef, men rent materielle mangler som det avindustrialiserte NATO og den ukrainske befolkningen av naturlige årsaker ikke vil ha tid til å løse raskt nok.

Med Budanov vil den ukrainske hæren trolig sette mer fokus på det som har blitt presentert som suksesser i mediene: Angrep på sivil infrastruktur, droneangrep dypt inne i Russland, drap på både militære og sivile som pekes ut som fiender, osv. Om dette er nok til å vinne krigen er tvilsomt, men det er i det minste storslåtte angrep og overskrifter som best kan bekjempe den voksende defaitismen i Washington og Brussel. Forleden gjennomførte GUR et vellykket droneangrep på den russiske Svartehavsflåten, og for dette ble Budanov løftet frem, noe som bare styrker teorien om at han er den utvalgte.

Så maktspillet i Kiev vil ikke bare avgjøre innholdet i Ukraina-konflikten fremover: Det kan også føre til en dypere intern konflikt, mellom globalister og nasjonalister, eller mellom jødene i Kiev og ukrainerne i hæren, som Eric Striker beskriver det. Alt avhenger av hvordan nøkkelspillerne, Zelenskyj, Zaluzjnyj og Budanov, og deres respektive allierte, velger sine neste trekk.