Hjem Opinion Kommentar Er det galt å sympatisere med ikke-hvite mennesker?

Er det galt å sympatisere med ikke-hvite mennesker?

KOMMENTAR Martin Saxlind argumenterer her for at det er rimelig å føle sympati med palestinerne og resonerer rundt might is right-nasjonalisme vs etnopluralisme.

Allerede i 2021, da det i mindre skala var spenning mellom Israel og Palestina, skrev jeg om den langvarige konflikten som nå har blusset opp igjen og som faktisk risikerer å eskalere til en historisk avgjørende konfrontasjon (hvis tunge aktører som USA eller Iran velger å fullt ut involvere seg i krigen, og dette dermed blir en ny front i proxy-verdenskrigen mellom Russland og NATO). Den som ønsker å lese mer generelle resonementer om hvorfor jeg allerede står på palestinernes side, kan lese denne artikkelen, eller Joseph Jordans nyere artikkel om hvorfor Israels undergang ville vært positivt for den vestlige verden.

I denne artikkelen tenkte jeg i stedet å fokusere på den interne debatten blant nasjonalister, der noen mener det er feil å bry seg om at Israel gjennom vold, terror og påtvunget sult forsøker å etnisk rense Gaza for palestinere. De som har denne innstillingen ser det ofte som mer «renlærd» eller «radikalt» å ikke føle empati for ikke-hvite og hevder at den sterkes rett tilsidesetter den svakes moralisering. Jeg har først og fremst tre innvendinger mot dette.

1. Følelser er relevante

Mennesker er sterkt følelsesdrevne. Det er derfor ikke nok å si at vi, i henhold til noe filosofisk resonnement, burde være følelseskalde og likegyldige; følelsene er fortsatt til stede og skaper moralske instinkter eller impulser som ikke kan ignoreres fullstendig. Om noe «kjennes feil», er det sannsynligvis også veldig feil på et eller annet nivå, selv om man selvfølgelig ikke bør la følelser alene styre ens standpunkter.

For min del kan jeg føle empati for dyr, så det ville være merkelig hvis jeg ikke også kunne gjøre det med mennesker av en annen rase. Det er sant at jo lenger borte og jo mer fremmed en person er, desto mindre bryr man seg om deres skjebne – det er naturlig at det er slik.[1] Å bry seg mindre om noen er imidlertid ikke det samme som total likegyldighet. Å påstå at man ikke føler noe avsky i det hele tatt når man ser barn og kvinner sprenges i små biter når Israel bomber boliger, hellige bygninger og sykehus i Gaza, er bare veldig merkelig.

I palestinernes tilfelle, at de til tross for dårlige odds modig motstår sine fiender og er villige til å dø for retten til sitt land, det bringer heder til deres folk. Dessverre er det mye mer enn hva man kan si om mange nordmenn i dag.

2. Moral er en viktig faktor

Hvite mennesker, og spesielt nordeuropeere, er mer moralske og idealistiske enn mange andre folkeslag. Total might is right-nihilisme er derfor fremmed for oss.

Ingen andre nasjoner styres heller av en elite som ikke forøker å rettferdiggjøre sin makt gjennom moralske argumenter, selv om land utenfor vesten ofte har en mer autoritær og ærlig styring, mens vi i vesten styres av slu sosiopater som rettferdiggjør makten sin ved å gjøre våre land til «moralens stormakter» og lignende floskler.

Det er forståelig at folk som reaksjon på våre politikeres falske (og for vårt folk skadelige) PK-moralisering reagerer ved å favne kald rasjonalitet. Men det er ikke propagandistisk effektivt å avstå fra å understreke at vi som opposisjonelle er mer moralske enn de som styrer samfunnet i dag. Vi kommer selvfølgelig ikke til å vinne bare ved å vise oss å være moralsk overlegne våre fiender, men vi vil få mer folkelig støtte om folket ser vår kamp som moralsk rettferdig. Det er også derfor våre fiender foretrekker å angripe vår ære og moral i stedet for å håndtere våre synspunkter saklig.

Både Israel og Palestina forsøker under den pågående konflikten å fremstille seg som den moralske siden. Dette fordi moralske faktorer motiverer folket deres[2] og påvirker omverdenens holdning til de to krigførende partene. At Frihetskamp og mange andre aktører understreker Israels totalt moralske underlegenhet ødelegger derfor litt for sionistene. Selv om vår moralisering i seg selv ikke vil være en avgjørende faktor i krigen, blir den en av flere bekker som skaper problemer for vår erkefiende.

3. Moralske sluttsatser kan trekkes rasjonelt

Selv når man ser rent rasjonelt på konflikten, kan man, om man er en objektiv bedømmer, for eksempel se at Israel dreper flere palestinske barn enn omvendt, og at sionismen historisk sett har forårsaket mye unødig lidelse i Midtøsten (som deretter har spredt seg til Europa i form av flyktningstrømmer). Dette er fakta, uavhengig av hvor mye eller lite følelser man har knyttet til konflikten. Så man kan rasjonelt mene noe moralsk om denne konflikten uten å være en hysterisk følelsesmessig feminist (eller en usympatisk feministisk strandhval).

I noen andre tilfeller kan det være en konflikt mellom følelser og rasjonalitet. For eksempel når det gjelder mottak av flyktninger. På den ene siden kan man synes synd på ekte flyktninger; på den andre siden må vi også forstå at vi ikke årlig kan slippe inn tusenvis av fremmede i Norge og la dem bosette seg her permanent, uavhengig av hvor synd det måtte være for enkeltpersoner. I slike situasjoner må fornuften få bestemme, og følelsene må stå til side.

En slik interessekonflikt finnes imidlertid ikke når det gjelder Israel-Palestina. Det koster oss ingenting å ta parti for palestinerne i den pågående krigen. Å støtte palestinere i Palestina betyr ikke det samme som å ønske arabisk masseinnvandring velkommen til Norge, eller si at nordmenn skal engasjere seg i denne konflikten på bekostning av vår egen kamp. Det eneste som de mer moderate nasjonalister ville kunne si er at man – ved å være fiendtlige mot Israel – mister muligheten for støtte fra jøder og sionister, men det er likevel ikke noe vi ønsker, fordi vi vet at denne støtten alltid kommer med en så høy pris at vi aldri vil kunne betale av renten på den gjelden.

Might is right?

Den ytterste årsaken til undergang har alltid vært at man glemte at all kultur er avhengig av mennesker og ikke omvendt, altså, for at en bestemt kultur skal kunne bevares må det folket som skapte den holdes i live. Men denne opprettholdelsen er imidlertid bundet av den jernharde loven om at den beste og sterkeste, med det rette, skal seire.

De som vil leve, må også kjempe, og den som ikke vil kjempe i denne evige kampens verden, fortjener heller ikke å leve.

Adolf Hitler i «Min kamp».

Den overstående teksten er et velkjent sitat fra Hitler som meget godt fanger den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen. Uttalelsen beskriver tre objektive sannheter:

  1. De som ikke er både villige og i stand til å kjempe for sin overlevelse, risikerer å dø ut.
  2. Bare det folket som overlever, kan skape og opprettholde en kultur.
  3. Man kan si at de personer eller grupper som overlever (biologisk og kulturelt) fra naturens objektive synspunkt var overlegne og fortjente å overleve.

Alt dette er sant. Men det er egentlig ikke en moralsk lære. Hitler forteller bare hvordan ting ligger an; hvordan verden faktisk fungerer. Han uttrykker ikke en personlig mening om et spesifikt moralsk spørsmål.

Om man nå skulle bygge en moral basert på det aktuelle sitatet, kan man her trå feil på to forskjellige måter. Den ene er fatalistisk og deterministisk: Alt som skjer er alltid per definisjon naturens vilje og dermed både uunngåelig og positivt, så det spiller ikke så stor rolle hva du gjør eller hvordan noe faktisk går seg til, fordi ting uansett alltid blir som naturen vil ha det. Den andre er den mer aktive og psykopatiske krigen mot alle: Alle andre mennesker er konkurrenter og fiender! Så jo flere mennesker du dreper og undertrykker, desto mer moralsk er du, fordi makten til å gjøre noe, i seg selv gir deg rett til å gjøre det. (Personer som ikke ønsker at nasjonalister i dag skal sympatisere med palestinernes lidelser er ofte tilhengere av denne andre moralske oppfatningen og mener at Israel har rett til å utnytte sitt militære overtak over palestinerne så mye de vil).

Ingen av disse to synspunktene er noe Hitler ville skrevet under på. I tillegg til at han hadde en objektiv forståelse av naturens lover, hadde Hitler også en egen idealistisk vilje. Han var nasjonalist og ønsket at det tyske folket skulle reise seg ut av Weimar-dekadansen som landet hadde forfalt til etter den ydmykende slutten på første verdenskrig. Selv om Hitler var selvkritisk overfor tyskerne etter den første verdenskrig, ble kritikken først og fremst rettet mot landets politiske ledere, og han ønsket naturligvis ikke seiersmaktens undertrykkelse av det tyske folket som en form for naturlig «rettferdighet».

At enkelte jøder på 1920-tallet faktisk hadde stor makt i Tyskland, på forskjellige måter, gjorde ikke at Hitler syntes deres maktutøvelse var moralsk rettferdig; tvert imot hadde han mange moralske innvendinger både mot hvordan makten ble anskaffet og hvordan den ble brukt. Hitlers innvendinger mot hvordan jødene skaffet seg makt var ofte basert på at makten ble anskaffet på en «uhederlig» måte (en personlig, moralsk preferanse). Innvendingene mot hvordan den jødiske makten ble utøvd, var at den førte til splittelse og svekkelse av det tyske folket (en i stor grad subjektiv og spesifikt nasjonalistisk innvending).

Mitt poeng her er at nasjonalsosialister og nasjonalister i dag, likt Hitler, bør forstå og respektere naturlovene. Men i tillegg til å se utover og objektivt forstå hvordan verden fungerer, har vi også grunn til å se innover og reflektere over vår egen moral. Hvordan ønsker vi selv at verden vi lever i skal se ut? Folkets overlevelse er selvfølgelig det primære for nasjonalister, men vi må også ha andre positive visjoner. Fordi et folk uten en viss felles kultur og moral er egentlig ikke et helt og selvbevisst folk.

Selv om det finnes evige sannheter og visse moralske prinsipper som er relativt tidløse, må moral også tilpasses omstendighetene. Historisk sett er det til eksempel riktig at ulike folk har kjempet mot hverandre, og at de fysisk og intellektuelt sterke har hatt en tendens til å overleve. Men i dag, med globalisering, atomvåpen og høyteknologisk krigføring, er det ikke lenger en kamp mellom genetisk homogene folk der fysisk underlegne mennesker blir drept av fysisk overlegne. Så, å fremstille moderne krig som noe annet enn nødvendig ondskap virker absurd for meg.

Særlig hvis vi ser spesifikt på konflikten mellom den illegale atommakten Israel og de statsløse palestinerne, som ikke engang har en vanlig hær, virker det moralsk absurd å si at palestinerne «fortjener» å gå under. Det er mulig at sionistene vil lykkes med sine planer om å fordrive palestinerne fra Gaza, men det vil i så fall, med det rette, føre til at Israel blir en enda mer hatet okkupasjonsmakt.

Etnopluralisme?

Motsatsen til det nasjonale «might is right»-tankesettet er det liberale nasjonalistiske rettighetstankesettet som vanligvis kalles «etnopluralisme». Etnopluralistene sier at alle folk skal ha rett til sitt eget land. Tanken er at en etnopluralistisk verdensorden ville skape fred og bevare den kulturelle mangfoldigheten på jorden, mens globalisering og multikulturalisme blander og utrydder kulturer og skaper konfliktfylte, etnisk splittede, samfunn.

Etnopluralismen er en fin tanke, men den er utopisk og upraktisk. For at det i det hele tatt teoretisk sett skulle kunne fungere, ville det ha vært nødvendig med en FN-lignende overnasjonal aktør som kunne bestemme nøyaktig hvilke folk som skulle ha rett til nøyaktig hvilket land. I virkeligheten er det alltid uenighet og interessekonflikter rundt slike saker.

Israel og Palestina er et utmerket eksempel på hvorfor etnopluralisme er en naiv tanke. Problemet her er at begge folkeslagene har argumenter på sin side. Palestinerne har faktisk sine røtter der og burde ha retten til landet. Sionistene argumenterer mot palestinerne ved å benekte at det tidligere har eksistert et palestinsk folk (akkurat som når norskfiendtlige jøder benekter at det finnes et norsk folk) og hevder deretter at palestinerne likevel er et arabisk folk og burde kunne bo i noen av de mange andre arabiske landene som finnes.

Israelittene har en svak historisk og religiøs tilknytning til området som i seg selv ikke er nok til å rettferdiggjøre deres rett til landet. I stedet har de anvendt en «synd på oss»-propaganda:

  1. Jødene har ingen annen egen stat, og det er jo urettferdig![3]
  2. Jødene har blitt forfulgt og vært utsatt for et mislykket folkemord, og må derfor ha et sted der de kan gjemme seg for alle de forferdelige goyims.

Palestinernes innvendinger mot israelittene er at de er tyver som har stjålet og okkupert palestinske landområder og som terroriserer og undertrykker den palestinske urbefolkningen.

FN og andre eksterne aktører som har forsøkt å megle i Israel-Palestina-konflikten har mislyktes fordi de ikke har hatt nok overnasjonal makt til å kunne gjennomføre en varig tostatsløsning. Så rettighetstankesettet har ikke kunnet løse konflikten, men Israel har mer i tråd med prinsippet om den sterkes rett kunnet utvide sitt territorium og dytte palestinerne til side. Den israelske makten er imidlertid ikke bare militær, men også propagandistisk (moral) og økonomisk (korrumperende). Uten støtten fra USA og andre sionistkontrollerte vestlige stater, hadde ikke Israel kunnet handle som de nå gjør og har gjort i tidligere stadier av konflikten. Mange andre stater, spesielt i Midtøsten, er i stedet preget av moralsk avsky overfor Israels handlinger og kan til slutt føle seg tvunget til å gå til krig mot sioniststaten.

En mer balansert og realistisk syn på den eksistensielle kampen mellom ulike nasjoner er altså at moral ofte er en viktig faktor, men man kan ikke regne med at påståtte rettigheter alltid vil bli respektert, og konflikter avgjøres ofte til fordel for den mektigere parten når de dras til sin spiss.

Fotnoter

  1. I tillegg til geografisk og biologisk avstand, som påvirker vår sympati for andre mennesker, er det mye i sitatet som vanligvis tilskrives Stalin: «En enkelt persons død er en tragedie, en million døde er en statistikk». Det innsiktsfulle i sitatet er at mennesker blir mer følelsesmessig påvirket av noe tragisk hvis det presenteres på en personlig og levende måte, enn om det er noe som beskrives mer abstrakt eller svevende. Når jødiskeide aviser gjør personlige hulkende intervjuer med pårørende til mennesker som er kidnappet av Hamas, vekker det dermed flere følelser enn når de samme avisene i forbifarten nevner at tusenvis av palestinske barn har blitt drept som følge av den israelske hevnkampanjen.
  2. Når det gjelder moral og gruppekonflikt, er det også talende at ordet demoralisert refererer til en person eller gruppe som har mistet kampviljen. Å ha en moralsk overbevisning er dermed psykologisk viktig fra et selvforsvarssynspunkt.
  3. Det at jødene ikke skulle ha noe annet land bortsett fra Israel, kan til en viss grad stilles spørsmål ved ettersom det jødiske autonome fylket i Sørøst-Sibir (på den russiske grensen til Kina) faktisk fortsatt eksisterer. Jeg tror det ville vært en mye mer fornuftig løsning for sionistene å bosette seg der og at Israel blir avskaffet, enn at Israel fortsetter å opprettholdes gjennom hjelp fra Vesten, regelmessige amerikanske kriger på vegne av Israel og den konstante israelske trusselen om atomterror mot resten av verden.